Slik kan man nesten føle seg av og til, ut fra kommentarer med en gang det kommer noe ang unge uføre - eller uføre generellt i media. Man bare går hen og skaffer seg uføretrygd... Tror virkelig folk at det er så enkelt? At man bare kan gå å få seg uføretrygd fordi man ikke gidder å jobbe? At det er så lett som å bare late som og få lurt til seg uføretrygd? Hvis man tror det, da har man ikke hatt mye med NAV å gjøre...
Jeg tror man skal være en temmelig god skuespiller om man kan klare å late som så godt... Av og til kan man begynne å lure på om alle de som snakker så kritisk om uføretrygdede, er en smule misunnelige. For det eneste man tilsynelatende gjør, er å sitte på ræva og leve fett på statens og skattebetalerenes regning - "
mine skattepenger", - som mange snakker om, skal man tro på mange av de som kommer med kommentarer i forhold til uføretrygdede... Tenker pipa får en annen lyd, om noen av "disse", en dag sitter der selv, med en kropp som ikke klarer mer, samme hva, og er avhengig av hjelp til livsopphold - kanskje livet ut...
Man mangler visstnok både tiltakslyst og moral. Er det virkelig slik? Eller drar man en stor gruppe med mennesker, med svært individuelle plager og behov, under samme kam?
Min erfaring er i allefall at det er mye mer nyansert enn dette og det er ikke lett å få uføretrygd - dette er en lang og omfattende prosess. Å få ytelser fra NAV, er faktisk ikke noe man kan bare gå og velge seg som et alternativ til skole eller jobb. Man skal ha et reelt behov, med en ytterst reell årsak, og det behovet og årsak må bevises.
"Fett betalt" er det nødvendigvis ikke og det skal det heller ikke være, men man får så man klarer seg, noen har bedre utbetalt enn andre. Og man må også huske på, at mange av de som er uføretrygdede, faktisk har blitt det etter å ha selv jobbet hardt i mange år. Det er disse som gjerne har best trygd også. Her blir faktisk trygden regnet ut fra hva man har tjent tidligere - har man tjent bra, får man høyere trygd enn den som har tjent mindre når man var arbeidsfør. Kanskje har man en uføreforsikring i tillegg, som gir ytterligere utbetalinger på toppen av uføretrygden.
Er man ung ufør, som har fått sykdom eller skade som har gjort til at vi ikke har klart å komme oss ut på arbeidsmarkedet i det heletatt før man ble uføretrygdet, så har man ingen tidligere inntekt å beregne ut fra, eller kanskje en så lav inntekt at man heller ikke har noe beregningsgrunnlag. Er man født kronisk syk/ufør, får man heller ikke tegnet noe uføreforsikring for å sikre ekstra utbetalinger å spe på med, tilfelle man skulle bli ufør. Unge uføre som stiller i den situasjonen at de ikke har noen tidligere inntekt å beregne ut fra, får en minstesats de skal klare seg på. Er man "heldig", klassifiserer man seg til ung ufør og får en tilleggsats som kompensasjon for at man ikke har kunnet jobbe seg opp et inntektsgrunnlag først. Så selv om man hører om en og annen her og der som har en "fet trygd", så gjelder ikke det alle. Utbetalingene av uføretrygd, er like individuelle som lønnsutbetalingene til arbeidstakere.
Visste du forresten at du får et lavere beregningsgrunnlag og dermed også et kutt i utbetalingen av uføretrygd dersom du er gift/samboer også? Arbeidstakere får ikke kutt i lønnen sin, om de er gift/samboende...
Det er ikke mange dagene siden, man kunne lese på vg.no, denne spisse og krasse overskriften (og et hav av kommentarer etter artikkelen), som viser nettopp hvordan man til tider stigmatiserer og drar mange uføre over en kam - nå har Lerhol riktig nok beklaget seg i etterkant og sagt at han nok var litt for krass og bastant i en del av uttalelsene sine. Men allikevel er det mye her som viser en del holdninger som enkelte har ovenfor uføretrygdede - overraskende også fra en som er sterkt funskjonshemmet selv og som man ville tro burde ha et litt mer nyansert syn på individuelle forskjeller og vite at man ikke får noe gratis og kastet etter seg av NAV - er det rart enkelte kvier seg for, og skammer seg over å fortelle at man er ufør, med slike holdninger? All ære til Lerhol som virkelig ønsker, jobber og sliter med å få seg en
jobb. Ingen tvil om at dette er en sterk person med masse ståpåvilje.
Men det trenger ikke mangle ståpåvilje hos de som faktisk ikke klarer å
jobbe heller... :
**4600 ungdommer på uførepensjon i 2011 **Ingen vil ansette Torstein
(VG Nett) Torstein Lerhol (25) har tilbrakt hele livet i rullestol. Han
mener det er «grotesk» at så mange nordmenn vil være uføre.
(...) - Min drøm er å komme ut i arbeide. Når jeg da ser ungdom som
uføretrygder seg for småting, eller som går arbeidsløse fordi de ikke
finner den perfekte jobben, ja, da blir jeg ordentlig forbanna. Jeg
ville gjort hva som helst for å kunne sitte i kassa på en butikk, sier
han.
Les også oppfølgende saker:
**Antall funksjonshemmede i arbeid går ned **Høyre: - Flott at Lerhol kliner til
(VG Nett) Arbeidsministeren synes ikke det er riktig å være forbanna på ufør ungdom. Men hun lover økt innsats.
- Jeg er alvorlig bekymret for at antall unge på uførepensjon
øker. Det er samme trend over hele Europa, og vi vet fortsatt lite om
hvorfor der er slik. Der må vi ta langt kraftigere grep, sier
arbeidsminister Hanne Bjurstrøm til VG Nett.
og
(VG Nett) Sterkt funksjonshemmede Torstein Lerhols
uttalelser om at han blir forbannet på ungdom som går på trygd vekker
reaksjoner.
- Jeg har stor respekt for Lerhol og motivasjonen hans, men jeg
blir enormt provosert av hvordan han sparker nedover og stigmatiserer
alle med skjulte problemer, sier landsleder Adrian Lorentsson i Mental
Helse Ungdom.
Det var nok noe enklere før i tiden, å bli uføretrygdet, helt klart. Men det har helt klart også blitt mye strengere og vanskeligere med årene, systemet har endret seg og det er ikke bare å snylte seg til trygd slik det er nå i dag. Jeg mener ikke det skal være enkelt å få uføretrygd heller. For nei, det skal det ikke. Men i enkelte tilfeller, kan det faktisk være for vanskelig for enkelte, slik det er nå i dag også.
Det stilles faktisk ganske mange krav før man oppfyller kriteriene til å være berettiget uføretrygd og man må igjennom en rekke tiltak før det blir aktuelt. Det er vel de færreste som kan klare å bare
gå å uføretrygde seg for småting, så enkelt er det ikke. Eller at man VIL bli ufør. Hvor mange er det som virkelig VIL det da? Det har ikke vært ambisjonen min i livet, men det ble som det ble og jeg har innfunnet meg med det, etter å ha prøvd i mange år. Det finnes sikkert noen som vil, men de er vel heller unntaket enn regelen. Har man fått innvilget uføretrygd, så har man en grunn til det - og det er siste utvei.
Man må ikke glemme at det finnes et hav av sykdommer/skader/lidelser, både synlige og usynlige, fysiske og psykiske og også synlige og usynlige funksjonshemminger. Det er så alt for lett å dømme ut fra hva man ser og ikke ser. Et menneske kan være svært syk eller ha en svært invalidiserende funskjonshemming i forhold til både jobb og dagliglivet ellers, men som ikke er synlig. Og det er heller ikke alt man forteller til alle, av hva slags problemer man sliter med. Å være usynlig syk, må vel kanskje være det vanskeligeste av alt, tror jeg. Og blandt de usynlige sykdommene, finnes det mange - både med fysiske- og med psykiske sykdommer.
Har lyst til å sitere hva ei på et forum jeg er på, har sagt:
"Ingen er bare det man ser"
Og det er så sant! Jeg synes alle burde ha akkurat det i bakhodet - "Ingen er bare det man ser".
Jeg må si, det er ikke få ganger, jeg har hørt (både opplevd selv, lest og overhørt, både til meg selv og på vegne av andre) kommentarer som f. eks.:
-"Jobbe kan h*n ikke, men vaske bil, klarer h*n.
(-Men vet du hvordan vedkommende kanskje føler seg etterpå? Man kan ha behov for å føle seg normal en liten stund, vasker bilen og ligger kanskje rett ut med smerter resten av dagen - eller lenger?)
-"H*n går der og mottar uføretrygd, men klarer å jobbe i hagen"
(-Skal man ikke kunne ha fritidssyssel når man er i form til det, bare fordi man er ufør? Og hva vet du om formen til vedkommende etter jobbingen i hagen? Kanskje resultatet er å ligge nede for telling og knaske sterke smertestillende med f.eks. morfin i, i flere dager etterpå? Eller hva om vedkommende sliter så med psyken, at det var et stort steg å klare å være ute i hagen?)
- "H*n ligger bare på sofaen og drar hele dagen seg eller sitter på kafe"
(-Tenk om vedkommende sliter med nattesøvn og/eller fatigue og trenger masse hvile for å klare å være litt sosial i løpet av livet sitt også? Eller kanskje det faktisk er en stor psykisk bragd å klare å komme seg over dørstokken enkelte dager, og faktisk sunt å klare å komme seg ut på den kafeen og se eller treffe andre mennesker. Eller kanskje man bare skal dra for gardinene og leve resten av livet alene på sofaen? Nei vent - tilbringer man tiden på sofaen, så gjør man jo ikke noe annet enn å ligge å late seg - lenge leve kritikerenes selvmotsigende utsagn og kommentarer...)
-"Mottar uføretrygd, kan ikke jobbe, men klarer å trene".
(-Trening er en ganske viktig medisin for mange, for å forebygge smerter og for å hindre at man blir ennå dårligere enn hva man allerede er. Om vedkommende måtte ut i jobb i stedenfor, kanskje h*n ikke hadde klart å trene, manglet overskudd og energi til det og blitt dårligere og dårligere i stedenfor...Eller skulle man sitte hjemme og bare visne og forfalle totalt i stedenfor? Gjør man det, får man beskjed om å forsøke å trene litt...)
-"Uføretrygdet, men klarer/kan/har råd til å reise til syden".
(-Penger og hva man har råd til, er prioritering. Kanskje man blir påspandert eller har en partner som tar største kosnaden? Er man møysommelig, kan man klare å spare seg opp ferietur på uføretrygd også. Mange blir bedre av sol og varme og det blir en viktig prioritering for de. Personlig blir jeg veldig sliten av å være på tur, men det er verd det innimellom, for å gi opplevelser utenom det hverdagslige. Man trenger det som ufør også.)
Og en ganske så klassisk en:
-"Jeg kjenner en som er på uføretrygd, men det feiler vedkommende absolutt ingen ting"
(- Jaha? Hvordan kan du vite det? Tror du vedkommende forteller DEG absolutt alt? Har du hørt om usynlige lidelser?)
-"Jeg kjenner en som har akkurat det samme, han kan jobbe"
(- Javel? Har du tenkt på at en sykdom/lidelse ikke trenger å arte seg likt for alle? At det kan finnes individuelle forskjeller? To mennesker med samme sykdom kan ha svært forskjellig sykdomsforløp og funksjonsevne. )
-"Mange i rullestol kan klare å jobbe, da kan vel du/han/hun klare det"
(- Det er fortsatt individuelle forskjeller og plager. For alt i det vi vet, trenger ikke den personen i rullestol, ha andre problemer enn at beina ikke fungerer, og trenger kun tilpasning i form av at h*n kan komme seg inn og ut av bygningen. En annen en kan ha større og mer omfattende problemer i tillegg, som smerter, store konsentrasjonsvansker, fatigue osv osv osv... )
Og mange, mange andre kommentarer... The list goes on and on, and on, and on...
Altså, man skal visst vokte seg for å gjøre noe når man er arbeidsufør. For all del, man må bare ligge på sofaen eller i senga å være "syk". Ellers kunne man jo gått på jobb i stedenfor - fritidsaktiviteter når man klarer det, kan man jo ikke ha som ufør, for da kunne man jobbet i stedenfor. Men ligger man på sofaen eller i senga og faktisk er sengeliggende syk, da er man lat og kunne gjort mer for å forbedre sin tilstand, og holder man hjemme, så isolerer man seg - det er jo ikke bra, hverken fysisk eller psykisk. Går man på kafe, så lever man fett på andres penger og bare går rundt og koser seg. Lett er det neimen ikke, når det blir galt uansett hva man gjør eller hva kroppen tillater. Er det flere en meg som ser at man blir på en måte stilt ovenfor selvmotsigende og urimelige krav fra utenforstående, når det blir galt, samme hva man gjør?
Den naboen som noen tror snylter seg til trygd, fordi h*n ser så frisk og sprek ut når h*n jobber i hagen eller med huset - eller trener eller går tur - ingen vet hva det koster denne personen i energi og smerter når jobben er gjort - kanskje man er sengeliggende i en dag eller to, etter at plenen er klippet og beddet er luket. At treningen kan være en del av det å faktisk holde kroppen ved like såpass at man ikke bare visner hen - at det å gå ut å være sosial, kan redde en fra isolasjon og at man holder hodet over vannet på det psykiske plan - men at jobb rett og slett ikke fungerer samme hvor mye man tilrettelegger, fordi arbeidslivet krever forutsigbarhet...
Joda, han har rett i
noe av det han sier,
Torstein Lerhol. Det er dessverre alt for lett at systemet setter mennesker på uføretrygd, fordi det er for vanskelig å finne en tilrettelagt jobb til de, man skal ikke stikke under en stol at det finnes slike tilfeller.
Men da må man ikke skylde på de uføre selv og kalle de tiltaksløse. Da må man begynne å se litt på systemet - da er det systemet det faktisk er noe galt med da.
Men man må også respektere det at det slettes ikke er alle som kan gjøre litt, i arbeidslivet
(hvor mange ganger har man ikke hørt frasen; "Det er ingen som ikke kan gjøre noe, alle kan gjøre litt" - Joda, det høres så fint og flott ut, men det fungerer ikke i praksis slik ute i samfunnet. Samfunnet og arbeidslivet er faktisk ikke fleksibelt nok til at dette alltid stemmer i realiteten - noen ganger, for enkelte, men ikke alltid og for alle.)
Noen har faktisk en så ustabil dagsform eller er såpass dårlige, at de slettes ikke fungerer i arbeidslivet, samme hvor mye det blir tilrettelagt. Eller at man nærmest blir på oppbevaring, og at man må ha en ansatt ekstra - eller dytte ekstra med arbeidsoppgaver på andre ansatte, for å gjøre jobben din, de, kanskje mange, dagene man ikke klarer å gjøre den selv. Er det riktig at man for en hver pris skal ha alle ut i jobb, selv om det kanskje koster mer i tilrettelegging, enn hva det tjener til? Må man på liv og død ha absolutt alle jobb, koste hva det koste vil? Hvordan vil regningen gå opp da? For det er jo staten som blir nødt til å dekke disse kostnadene til syvende og sist også.
Selvfølgelig er det trist at noen som virkelig vil, blir ekskludert, fordi man har en funskjonshemming, og jeg mener ikke at man ikke skal få prøve seg - om man presser noen ut i uføretrygd, noen som ønsker å jobbe og klarer å se mulighetene selv, på tross av store vansker, så burde man få mulighete til å prøve seg, ikke presses ut i uføretrygd fordi det er det enkleste. Men man må også se på flere sider av saken, arbeidssøker, arbeidsgiver, staten og det økonomiske. Ikke bare skal man tilrettelegge arbeidsplassen det er snakk om, men det må være passende ledige stillinger også. Eller skal man lage nye arbeidsplasser og opprette en masse helt nye stillinger også, bare for å få alle uføretrygdede ut i arbeid og inn i passende stillinger? Nå er også norge et land som har svært lav arbeidsledighet fra før av.
Og jeg forstår faktisk arbeidsgivere også, som er redde for å ansette jobbsøkere som kan risikere å bli en ekstra belastning, godt. Når man lyser ut en stilling, er det jo for å få jobben gjort. Hva om den ansatte til stadighet ikke får jobben gjort, man må skyve arbeidsoppgavene over på andre ansatte eller stadig ha vikarer. De fleste ansatte er nok opptatt av å ha ordnede og forutsigbare arbeidsforhold. Og en arbeidsgiver er jo helt klart også opptatt av å ha forutsigbare ansatte.
Jeg kan jo fortelle litt om mitt eget forløp. Jeg var selv i diverse attføringstiltak for å forsøke å komme meg i jobb, i 14 år, før uføretrygd var siste utvei. Jeg har vært kronisk syk siden jeg var lita. Fikk diagnosen min etter lang utredning, når jeg var 7-8 år. Antagelig har jeg vært syk siden jeg var rundt året - eller tidligere.
Jeg synes at det var for galt at jeg skulle uføretrygdes i en alder av 19 år, da det ble snakk om uføretrygd for første gang - det pga mange sykdomsoppbluss og store sykefravær fra skolen pga sykdommen min. Jeg slet også med å henge med i timene og i fysiske/praktiske deler av undervisningen. Men jeg synes det var for tidlig å gi opp ennå da, til tross for en livslang kronisk sykdom jeg har hatt siden jeg var lita. Den gangen var det lettere å få uføretrygd, bare få år etter det, ble det stilt mye strengere kriterier.
Jeg ba legen min om å få prøve andre alternativer først. Løsningen da ble attføring. En stund fungerte det bra, jeg klarte etter hvert å fullføre videregående skole med tilrettelegginger, jeg startet også på høyere utdanning. Men etter 2,5 år måtte jeg avbryte pga nok et stort sykdomsoppluss, og da hadde jeg presset meg lenge. I ettertid har jeg vel sett hvor hardt, for jeg duppet meg gjennom obligatoriske forelesninger, var svært selektiv med prioritering av forelesninger som ikke var obligatoriske - for søvn og hvile var for meg viktig, for å klare det obligatoriske. Jeg forsov meg i enkelte tilfeller, på det groveste, nesten hele dager til praksisdager
(gud så flaut det er å ringe å si at man har forsovet seg, i 13-tiden på dagen, og vite at man har hatt to vekkerklokker på...) For med fatigue (utmattelse) som så ofte følger med lupus, fører til at man kan bli ekstremt trett og sliten av selv små ting, energien blir tappet raskere og det tar lenger tid å lade seg opp igjen. Og når man gjerne har dårlig nattesøvn pga smerter, så er man ofte mer sliten når man våkner, enn når man legger seg. Det kan høres ekstremt uansvarlig og vanvittig ut å forsove seg så grovt, selv med både to og tre vekkerklokker på, men dette er nok noe som er vanskelig å forstå eller sette seg inn i, for den som aldri har kjent dette på kroppen selv. Har hørt noen sammenlikne utmattelsen og følelsen man kan få ved fatigue, som en kraftig influensa. Og det kan nok stemme til en viss grad.
For hvert oppbluss jeg har, kommer ikke kroppen min seg helt igjen og det siste store sykdomsoppblusset mitt (det største jeg har hatt) kom ikke lenge etter siste arbeidspraksise jeg hadde i forbindelse med studiene - 80% praksis-stilling pluss oppgaveskriving i tre mnd. Det tok for hardt på kroppen. Når jeg etter en god stund ble "frisk" igjen og sykdommen på ny var i remisjon, la jeg studiene på hylla, etter mange runder med både meg selv og med legen. Konklusjonen var at dette ble for tøft for meg og jeg gikk videre med andre tiltak med hjelp fra NAV, i stedenfor å ta et semester på nytt og gå opp til avsluttende eksamen - i tillegg, innså jeg i tillegg, at å jobbe innen helsevesenet, når jeg var så hyppig pasient selv, nok ikke var riktig for meg allikevel, ut fra det psykiske aspektet.
Jeg var igjennom diverse utprøvinger og kurs. Men heller ikke dette fungerte. Jeg levde i en hverdag som gjorde at jeg ofte måtte opp på store medisindoser for å fungere (bl.a høye doser med steroider og sterke smertestillende). Jeg hadde en periode hvor det var kun jobbing og soving som stod i fokus, jeg hadde ikke overskudd til stort mer - følte meg som en zombie og følte ikke at det var noe særlig livskvalitet å ha det slik over lengre tid - er jobb engentlig så viktig at man må ofre absolutt alt annet? Og for å orke og klare av sosiale ting pga smerter, var jeg nødt til å spise store mengder smertestillende - en del av de såkalte vanedannende. Altså man har en risiko for å bli avhengig av medisinen (heldigvis har jeg sluppet unna den biten, men kjenner dessverre også de som har blitt avhengige av vanedannende medikamenter). Og sykdommen var på den tiden urolig og uforutsigbar.
I 14 år var jeg altså på diverse attføringstiltak for å forsøke å komme jeg i jobb. I starten av fullstendig fri vilje, det var jeg som pushet på og ville prøve, men når jeg mot slutten begynte å bli for sliten, både fysisk og psykisk, så var det plutselig ikke så enkelt lenger. Jeg har aldri mast meg til uføretrygd, jeg ønsket jo å komme ut i jobb. Men jeg så etter hvert selv, det har gikk den veien. Både tungt og også på en måte en lettelse. På en måte så fikk man konstantert, at det var ikke brukt for en i arbeidslivet. Man var ikke god nok. Men samtidig, en lettelse. Jeg vet hva jeg har vært igjennom, hvordan jeg har stått på, hvordan jeg har prøvd. Jeg har halvsovet meg gjennom forelesninger - ikke fordi jeg har vært lat, men fordi jeg pga fatigue rett og slett ikke har klart å holde meg våken. Smerter som følge av at jeg brukte meg for mye i forhold til hva kroppen tillot. Gikk gjennom perioder med mestringsfølelse når jeg følte at dette gikk bra (gode perioder). Så kom nedturene, når man får kostantert at man duger ikke til dette heller...
I mellomtiden hadde det blitt mye strengere krav til uføretrygd og en del ordninger skulle endres og noen også fases ut. "Heldigvis" var også NAV enige i at nok var nok, og at det som kunne prøves var prøvd - det var ingen hensikt å prøve noe mer, jeg kunne jo forsøke om jeg ville og hadde noe konkret jeg kunne komme på som ikke var utprøvd - noe jeg ikke hadde. Så nav mente tiden var inne for å gå for uføretrygd.
Jeg hadde da altså vært igjennom så mange tiltak og utprøvinger at de hadde grunnlag til å si at uføretrygd var det eneste riktige - noe jeg selv også var enig i, og for å si det ærlig, var det på mange måter en lettelse. Hadde jeg sagt ja til uføretrygd den gang legen min foreslo det når jeg var 19, hadde jeg fått det uten mer utprøving, kun på legens uttalelse. Men slik er det ikke lenger - og bra er det! Det skal ikke være for enkelt heller. Jeg er glad jeg sa nei første gangen og i allefall prøvde så godt jeg kunne, først. Om det ikke førte frem til arbeid for min del, så har jeg utviklet meg mye på det og fått mye erfaring jeg ikke ville vært foruten også. Både faglig og personlig. Og ikke minst - jeg vet at jeg har prøvd! Kanskje med tide, kroppen min blir såpass bra at jeg kan klare å jobbe litt igjen også. For selv om man på papiret er varig ufør, så kan ting endre seg.
Jeg er såpass "frisk" som jeg er nå, nettopp fordi jobb ikke tapper meg
for energi, gjør at jeg må ta så mye medisiner at jeg ikke orker å gjøre
noe annet. Jeg kan leke med ungene mine og lage mat til de, vaske
klærne til de, fordi jeg ikke har tappet meg fullstendig på jobb og
fordi jeg ikke har jobbet på meg sterke smerter. Men enkelte dager kan
det også være en utfordring. Men jeg klarer det på et vis - men jeg aner
ikke hvordan jeg skulle klart det med jobb i tillegg. Og ja, jeg er
klar over at alle blir slitne etter jobb. Naturlig sak det, men det er
forskjell på sliten og fullstendig og sykelig utmattet med smerter. Og
jeg sparer kroppen min og indre organer for en del medisiner. Jeg kan ta
mindre medisiner i løpet av dagen/uka, jeg slipper dermed også en del skadelige bivirkninger og jeg får ikke så ofte kraftige sykdomsoppbluss. Samtidig så minsker risikoen for
avhengighet av vanedannende smertestillende, fordi jeg kan klare meg
med så mye mindre av de - nå om dagene, nærmest null, fordi jeg kan
bruke mildere og mindre "farlige" smertestillende i stedenfor. Jeg kan gjøre annet enn å bare sove og jobbe - delvis i ørska.
De aller, aller fleste må igjennom den "mølla" som jeg selv har vært igjennom, før det i det heletatt er snakk om å vurdere uføretrygd - nødvendigvis ikke så mye som i 14 år, men det kan ta ganske mange år før man er kommet til det punktet ja - det er en prosess. For målet er jo å få de som kan, ut i jobb. Og det skal heller ikke være for enkelt å bli uføretrygdet. Det skal være siste utvei. Og det er det i de aller fleste tilfeller også. Og lukrativt, kan jeg ikke skjønne at noen kan synes eller tro det er...
For enkelte, så ser jeg nok også at systemet kan være alt for strengt. Jeg har flere ganger hørt om svært syke mennesker (mennesker jeg personlig vet er svært syke), for syke til å gå igjennom en tre mnd restarbeidsevnevurdering, bli stående på vent, de er for syke til å klare dette kravet, men det kreves at man har vært igjennom det for å få innvilget uføretrygd. Men i stedenfor blir de en kasteball i systemet, som egentlig ikke kvalifiserer til noe, hverken jobb eller trygd - de faller mellom to stoler. Ikke noe er verre enn det. Da lever man gjerne på tre og tre-mnd tiltak - eller påvente på tiltak. Det kan være ganske så tungt psykisk å være i det systemet.
Og hva er så årsaken til at det er flere og flere på uføretrygd?
For ja, det har blitt flere på uføretrygd med årene. Hvorfor?
Kan det ha noe med at man har blitt flinkere til å
diagnostisere sykdommer og plager?
At man har blitt flinkere til å behandle
sykdommer og behandle de tidligere slik at flere overlever ting som flere døde av før?
Vi overlever jo flere sykdommer og overlever lenger
alvorlige sykdommer og det har blitt økt fokus også på psykiske
sykdommer. Men diagnostiserer flere med ADHD og langt flere får nok en psykiatrisk diagnose nå enn før også
og det er ikke lenger så tabulagt som det en gang var (selv om vi ennå
har en lang veg å gå).
Før i tiden så var også flere kvinner hjemme med
barna. F.eks. revmatiske sykdommer/muskel- og skjelettsykdommer er også
overrepresentert hos kvinner (såkalt "flink pike-syndromet"). Kvinner som med årene har kommet seg ut i
arbeidslivet. Bare når det gjelder lupus, så er 9 av 10 lupuspasienter kvinner. Det er nok også tøffere i arbeidslivet i dag, enn hva det var før
i tiden hvor stillingene var enklere. Flere og flere stillinger er mer kompliserte og krever spesialkompetanse nå - spesialkompetanse som man oppnår ved å gå mange år på skole. Skole som mange kan ha problemer med å fullføre pga diverse problemer - dermed havner man på "strøjobblisten", som man heller kanskje ikke kan klare, fordi det er for harde fysiske eller psykiske krav for at man kan klare det.
Selvfølgelig er ikke dette svaret alene, men jeg tror nok vi
snuser godt på noen av grunnene her. Om man også skal gå godt tilbake i tiden, før vi fikk det sosiale sikkerhetsnettet i samfunnet, så var det familie som tok seg av de som ikke klarte å tjene til livets opphold selv. Og var du riktig "anderledes", ble du gjemt bort i kjelleren.
I tillegg må man ikke se seg totalt blind på utrykket trygdet. Å være trygdet kan være så mangt. Ja, det er mange trygdede her i landet, men uføretrygdede er bare en del av de. Tallet av trygdede, inkluderer også alderspensjonister, personer på arbeidsavklaringspenger, svangerskapspermisjon og arbeidsledige. I tillegg har vi også ordninger som overgangsstønader og bostøtter og sosialhjelp. Mange av ordningene riktig nok tidsbegrensede, men disse tas årlig med i statistikken.
Jeg skammer meg ikke over å være uføretrygdet. Jeg går med hevet hode. Jeg vet hva jeg har gjort og jeg vet hva jeg har prøvd gjennom årene. Jeg vet hvordan kroppen min reagerer og hvordan kroppen min fungerer. Jeg og legene mine. På godt norsk, jeg driter i hva kritikere måtte synes og mene - eller tro om meg. så greit er det. Men på samme tid, så gjør det noe med en, når man ser, hører og leser hvilke holdninger enkelte mennesker har til uføretrygd og uføretrygdede. Hvilke myter som ligger rundt dette og hva de faktisk tror. Joda, folk må så absolutt mene hva de vil, men de bør ha fakta på rett plass også og passe seg for å skjære alle over en kam. Det er ikke alle som går med hevet hode eller driter i kommentarer som måtte slenges ut. Jeg vet om flere, som rett og slett er skamfulle for å være uføretrygdede. Mennesker med god grunn til å få ytelsen og som på ingen måte har jukset seg til dette. Og slik bør det ikke være. Bør man ikke heller være glad for at man lever i et rikt velferdsland som har mulighet til å ta seg av de som er "svake" og faller ut av arbeidslivet og ellers i samfunnet? Uførhet i form av fysisk eller psykisk invaliditet kan skje hvem som helst, når som helst.
Nettopp pga holdninger man ofte møter på, er det ikke alltid sånn kjempekult når man treffer gamle kjente, -eller helt nye mennesker, når de spør hva du holder på med til daglig. Å si man er uføretrygdet, ligger gjerne litt langt inne, selv om man aksepterer det selv og egentlig ikke skammer seg over det. Jeg vet om de som har løyet og sagt de holder på for seg selv... Det er jo ikke så lett å skulle akseptere sin egen situasjon, når andre ikke kan akseptere det heller.
For min del, synes jeg jo det er på en måte lettvindt greit at jeg enn så lenge kan si jeg er hjemme med ungene. Så slipper jeg i allefall en lang utgreiing på hvorfor jeg ikke er i jobb, men jeg legger heller ikke skjul på at jeg faktisk er ufør. Og jeg vet i allefall, at jeg har prøvd - i mange år - å komme meg ut i arbeidslivet. Jeg blir både irritert og oppgitt, når jeg hører holdninger og myter, som at uføre er snyltere, de jukser seg til trygd, de er umoralske, late og tiltaksløse, det er bare å gå å trygde seg, det er alt for lett å få uføretrygd osv... Er det umoralsk og tiltaksløst å bli rammet av sykdom eller bli skadet, slik at man ikke klarer å jobbe lenger? Hvordan skal man forsørge seg da? Skal man takke nei til det sikkerhetsnettet man faktisk har her i landet da, dersom man kvalifiserer og får innvilget uføretrygd etter å ha vært igjennom de tiltak som finnes for å prøve å komme tilbake til arbeidslivet? Det er faktisk ikke så A4 og sort/hvitt at man kan dra alle under en kam. Og at det er lett å få uføretrygd, er i allefall en stor myte uten mye sannhet i seg.
Husk, at ingen er bare det man ser...
