Jeg har oppdaget et blogginnlegg fra diagnostisert.no, skrevet av Anna Tostrup Worsley, som også er publisert på aftenposten sine sider. Et veldig bra innlegg som også belyser det som så mange ofte opplever av stigmatisering vedr det å være ufør. Jeg synes denne bloggen generellt, og innlegget er absolutt verd et besøk.
Der står det også, blandt annet dette, som festet seg til meg; "Hets og skam gjør ikke folk friskere". Dette synes jeg var veldig bra sagt - det går nemlig ikke an å piske og hetse syke folk friskere og ut i arbeid. Det er så mange grunner til at mange ikke klarer å jobbe, og ikke alle grunner er synlige.
Besøk diagnostisert.no nå, eller gå til aftenposten for å lese innlegget der.
fredag 30. mars 2012
Ung og ufør = Lat , umoralsk og tiltaksløs snylter?
Slik kan man nesten føle seg av og til, ut fra kommentarer med en gang det kommer noe ang unge uføre - eller uføre generellt i media. Man bare går hen og skaffer seg uføretrygd... Tror virkelig folk at det er så enkelt? At man bare kan gå å få seg uføretrygd fordi man ikke gidder å jobbe? At det er så lett som å bare late som og få lurt til seg uføretrygd? Hvis man tror det, da har man ikke hatt mye med NAV å gjøre...
Jeg tror man skal være en temmelig god skuespiller om man kan klare å late som så godt... Av og til kan man begynne å lure på om alle de som snakker så kritisk om uføretrygdede, er en smule misunnelige. For det eneste man tilsynelatende gjør, er å sitte på ræva og leve fett på statens og skattebetalerenes regning - "mine skattepenger", - som mange snakker om, skal man tro på mange av de som kommer med kommentarer i forhold til uføretrygdede... Tenker pipa får en annen lyd, om noen av "disse", en dag sitter der selv, med en kropp som ikke klarer mer, samme hva, og er avhengig av hjelp til livsopphold - kanskje livet ut...
Man mangler visstnok både tiltakslyst og moral. Er det virkelig slik? Eller drar man en stor gruppe med mennesker, med svært individuelle plager og behov, under samme kam?
Min erfaring er i allefall at det er mye mer nyansert enn dette og det er ikke lett å få uføretrygd - dette er en lang og omfattende prosess. Å få ytelser fra NAV, er faktisk ikke noe man kan bare gå og velge seg som et alternativ til skole eller jobb. Man skal ha et reelt behov, med en ytterst reell årsak, og det behovet og årsak må bevises.
"Fett betalt" er det nødvendigvis ikke og det skal det heller ikke være, men man får så man klarer seg, noen har bedre utbetalt enn andre. Og man må også huske på, at mange av de som er uføretrygdede, faktisk har blitt det etter å ha selv jobbet hardt i mange år. Det er disse som gjerne har best trygd også. Her blir faktisk trygden regnet ut fra hva man har tjent tidligere - har man tjent bra, får man høyere trygd enn den som har tjent mindre når man var arbeidsfør. Kanskje har man en uføreforsikring i tillegg, som gir ytterligere utbetalinger på toppen av uføretrygden.
Er man ung ufør, som har fått sykdom eller skade som har gjort til at vi ikke har klart å komme oss ut på arbeidsmarkedet i det heletatt før man ble uføretrygdet, så har man ingen tidligere inntekt å beregne ut fra, eller kanskje en så lav inntekt at man heller ikke har noe beregningsgrunnlag. Er man født kronisk syk/ufør, får man heller ikke tegnet noe uføreforsikring for å sikre ekstra utbetalinger å spe på med, tilfelle man skulle bli ufør. Unge uføre som stiller i den situasjonen at de ikke har noen tidligere inntekt å beregne ut fra, får en minstesats de skal klare seg på. Er man "heldig", klassifiserer man seg til ung ufør og får en tilleggsats som kompensasjon for at man ikke har kunnet jobbe seg opp et inntektsgrunnlag først. Så selv om man hører om en og annen her og der som har en "fet trygd", så gjelder ikke det alle. Utbetalingene av uføretrygd, er like individuelle som lønnsutbetalingene til arbeidstakere.
Visste du forresten at du får et lavere beregningsgrunnlag og dermed også et kutt i utbetalingen av uføretrygd dersom du er gift/samboer også? Arbeidstakere får ikke kutt i lønnen sin, om de er gift/samboende...
Det er ikke mange dagene siden, man kunne lese på vg.no, denne spisse og krasse overskriften (og et hav av kommentarer etter artikkelen), som viser nettopp hvordan man til tider stigmatiserer og drar mange uføre over en kam - nå har Lerhol riktig nok beklaget seg i etterkant og sagt at han nok var litt for krass og bastant i en del av uttalelsene sine. Men allikevel er det mye her som viser en del holdninger som enkelte har ovenfor uføretrygdede - overraskende også fra en som er sterkt funskjonshemmet selv og som man ville tro burde ha et litt mer nyansert syn på individuelle forskjeller og vite at man ikke får noe gratis og kastet etter seg av NAV - er det rart enkelte kvier seg for, og skammer seg over å fortelle at man er ufør, med slike holdninger? All ære til Lerhol som virkelig ønsker, jobber og sliter med å få seg en jobb. Ingen tvil om at dette er en sterk person med masse ståpåvilje. Men det trenger ikke mangle ståpåvilje hos de som faktisk ikke klarer å jobbe heller... :
og
Det var nok noe enklere før i tiden, å bli uføretrygdet, helt klart. Men det har helt klart også blitt mye strengere og vanskeligere med årene, systemet har endret seg og det er ikke bare å snylte seg til trygd slik det er nå i dag. Jeg mener ikke det skal være enkelt å få uføretrygd heller. For nei, det skal det ikke. Men i enkelte tilfeller, kan det faktisk være for vanskelig for enkelte, slik det er nå i dag også.
Det stilles faktisk ganske mange krav før man oppfyller kriteriene til å være berettiget uføretrygd og man må igjennom en rekke tiltak før det blir aktuelt. Det er vel de færreste som kan klare å bare gå å uføretrygde seg for småting, så enkelt er det ikke. Eller at man VIL bli ufør. Hvor mange er det som virkelig VIL det da? Det har ikke vært ambisjonen min i livet, men det ble som det ble og jeg har innfunnet meg med det, etter å ha prøvd i mange år. Det finnes sikkert noen som vil, men de er vel heller unntaket enn regelen. Har man fått innvilget uføretrygd, så har man en grunn til det - og det er siste utvei.
Man må ikke glemme at det finnes et hav av sykdommer/skader/lidelser, både synlige og usynlige, fysiske og psykiske og også synlige og usynlige funksjonshemminger. Det er så alt for lett å dømme ut fra hva man ser og ikke ser. Et menneske kan være svært syk eller ha en svært invalidiserende funskjonshemming i forhold til både jobb og dagliglivet ellers, men som ikke er synlig. Og det er heller ikke alt man forteller til alle, av hva slags problemer man sliter med. Å være usynlig syk, må vel kanskje være det vanskeligeste av alt, tror jeg. Og blandt de usynlige sykdommene, finnes det mange - både med fysiske- og med psykiske sykdommer.
Har lyst til å sitere hva ei på et forum jeg er på, har sagt:
Og det er så sant! Jeg synes alle burde ha akkurat det i bakhodet - "Ingen er bare det man ser".
Jeg må si, det er ikke få ganger, jeg har hørt (både opplevd selv, lest og overhørt, både til meg selv og på vegne av andre) kommentarer som f. eks.:
-"Jobbe kan h*n ikke, men vaske bil, klarer h*n. (-Men vet du hvordan vedkommende kanskje føler seg etterpå? Man kan ha behov for å føle seg normal en liten stund, vasker bilen og ligger kanskje rett ut med smerter resten av dagen - eller lenger?)
-"H*n går der og mottar uføretrygd, men klarer å jobbe i hagen" (-Skal man ikke kunne ha fritidssyssel når man er i form til det, bare fordi man er ufør? Og hva vet du om formen til vedkommende etter jobbingen i hagen? Kanskje resultatet er å ligge nede for telling og knaske sterke smertestillende med f.eks. morfin i, i flere dager etterpå? Eller hva om vedkommende sliter så med psyken, at det var et stort steg å klare å være ute i hagen?)
- "H*n ligger bare på sofaen og drar hele dagen seg eller sitter på kafe" (-Tenk om vedkommende sliter med nattesøvn og/eller fatigue og trenger masse hvile for å klare å være litt sosial i løpet av livet sitt også? Eller kanskje det faktisk er en stor psykisk bragd å klare å komme seg over dørstokken enkelte dager, og faktisk sunt å klare å komme seg ut på den kafeen og se eller treffe andre mennesker. Eller kanskje man bare skal dra for gardinene og leve resten av livet alene på sofaen? Nei vent - tilbringer man tiden på sofaen, så gjør man jo ikke noe annet enn å ligge å late seg - lenge leve kritikerenes selvmotsigende utsagn og kommentarer...)
-"Mottar uføretrygd, kan ikke jobbe, men klarer å trene". (-Trening er en ganske viktig medisin for mange, for å forebygge smerter og for å hindre at man blir ennå dårligere enn hva man allerede er. Om vedkommende måtte ut i jobb i stedenfor, kanskje h*n ikke hadde klart å trene, manglet overskudd og energi til det og blitt dårligere og dårligere i stedenfor...Eller skulle man sitte hjemme og bare visne og forfalle totalt i stedenfor? Gjør man det, får man beskjed om å forsøke å trene litt...)
-"Uføretrygdet, men klarer/kan/har råd til å reise til syden". (-Penger og hva man har råd til, er prioritering. Kanskje man blir påspandert eller har en partner som tar største kosnaden? Er man møysommelig, kan man klare å spare seg opp ferietur på uføretrygd også. Mange blir bedre av sol og varme og det blir en viktig prioritering for de. Personlig blir jeg veldig sliten av å være på tur, men det er verd det innimellom, for å gi opplevelser utenom det hverdagslige. Man trenger det som ufør også.)
Og en ganske så klassisk en:
-"Jeg kjenner en som er på uføretrygd, men det feiler vedkommende absolutt ingen ting" (- Jaha? Hvordan kan du vite det? Tror du vedkommende forteller DEG absolutt alt? Har du hørt om usynlige lidelser?)
-"Jeg kjenner en som har akkurat det samme, han kan jobbe" (- Javel? Har du tenkt på at en sykdom/lidelse ikke trenger å arte seg likt for alle? At det kan finnes individuelle forskjeller? To mennesker med samme sykdom kan ha svært forskjellig sykdomsforløp og funksjonsevne. )
-"Mange i rullestol kan klare å jobbe, da kan vel du/han/hun klare det" (- Det er fortsatt individuelle forskjeller og plager. For alt i det vi vet, trenger ikke den personen i rullestol, ha andre problemer enn at beina ikke fungerer, og trenger kun tilpasning i form av at h*n kan komme seg inn og ut av bygningen. En annen en kan ha større og mer omfattende problemer i tillegg, som smerter, store konsentrasjonsvansker, fatigue osv osv osv... )
Og mange, mange andre kommentarer... The list goes on and on, and on, and on...
Altså, man skal visst vokte seg for å gjøre noe når man er arbeidsufør. For all del, man må bare ligge på sofaen eller i senga å være "syk". Ellers kunne man jo gått på jobb i stedenfor - fritidsaktiviteter når man klarer det, kan man jo ikke ha som ufør, for da kunne man jobbet i stedenfor. Men ligger man på sofaen eller i senga og faktisk er sengeliggende syk, da er man lat og kunne gjort mer for å forbedre sin tilstand, og holder man hjemme, så isolerer man seg - det er jo ikke bra, hverken fysisk eller psykisk. Går man på kafe, så lever man fett på andres penger og bare går rundt og koser seg. Lett er det neimen ikke, når det blir galt uansett hva man gjør eller hva kroppen tillater. Er det flere en meg som ser at man blir på en måte stilt ovenfor selvmotsigende og urimelige krav fra utenforstående, når det blir galt, samme hva man gjør?
Den naboen som noen tror snylter seg til trygd, fordi h*n ser så frisk og sprek ut når h*n jobber i hagen eller med huset - eller trener eller går tur - ingen vet hva det koster denne personen i energi og smerter når jobben er gjort - kanskje man er sengeliggende i en dag eller to, etter at plenen er klippet og beddet er luket. At treningen kan være en del av det å faktisk holde kroppen ved like såpass at man ikke bare visner hen - at det å gå ut å være sosial, kan redde en fra isolasjon og at man holder hodet over vannet på det psykiske plan - men at jobb rett og slett ikke fungerer samme hvor mye man tilrettelegger, fordi arbeidslivet krever forutsigbarhet...
Joda, han har rett i noe av det han sier, Torstein Lerhol. Det er dessverre alt for lett at systemet setter mennesker på uføretrygd, fordi det er for vanskelig å finne en tilrettelagt jobb til de, man skal ikke stikke under en stol at det finnes slike tilfeller.
Men da må man ikke skylde på de uføre selv og kalle de tiltaksløse. Da må man begynne å se litt på systemet - da er det systemet det faktisk er noe galt med da.
Men man må også respektere det at det slettes ikke er alle som kan gjøre litt, i arbeidslivet (hvor mange ganger har man ikke hørt frasen; "Det er ingen som ikke kan gjøre noe, alle kan gjøre litt" - Joda, det høres så fint og flott ut, men det fungerer ikke i praksis slik ute i samfunnet. Samfunnet og arbeidslivet er faktisk ikke fleksibelt nok til at dette alltid stemmer i realiteten - noen ganger, for enkelte, men ikke alltid og for alle.)
Noen har faktisk en så ustabil dagsform eller er såpass dårlige, at de slettes ikke fungerer i arbeidslivet, samme hvor mye det blir tilrettelagt. Eller at man nærmest blir på oppbevaring, og at man må ha en ansatt ekstra - eller dytte ekstra med arbeidsoppgaver på andre ansatte, for å gjøre jobben din, de, kanskje mange, dagene man ikke klarer å gjøre den selv. Er det riktig at man for en hver pris skal ha alle ut i jobb, selv om det kanskje koster mer i tilrettelegging, enn hva det tjener til? Må man på liv og død ha absolutt alle jobb, koste hva det koste vil? Hvordan vil regningen gå opp da? For det er jo staten som blir nødt til å dekke disse kostnadene til syvende og sist også.
Selvfølgelig er det trist at noen som virkelig vil, blir ekskludert, fordi man har en funskjonshemming, og jeg mener ikke at man ikke skal få prøve seg - om man presser noen ut i uføretrygd, noen som ønsker å jobbe og klarer å se mulighetene selv, på tross av store vansker, så burde man få mulighete til å prøve seg, ikke presses ut i uføretrygd fordi det er det enkleste. Men man må også se på flere sider av saken, arbeidssøker, arbeidsgiver, staten og det økonomiske. Ikke bare skal man tilrettelegge arbeidsplassen det er snakk om, men det må være passende ledige stillinger også. Eller skal man lage nye arbeidsplasser og opprette en masse helt nye stillinger også, bare for å få alle uføretrygdede ut i arbeid og inn i passende stillinger? Nå er også norge et land som har svært lav arbeidsledighet fra før av.
Og jeg forstår faktisk arbeidsgivere også, som er redde for å ansette jobbsøkere som kan risikere å bli en ekstra belastning, godt. Når man lyser ut en stilling, er det jo for å få jobben gjort. Hva om den ansatte til stadighet ikke får jobben gjort, man må skyve arbeidsoppgavene over på andre ansatte eller stadig ha vikarer. De fleste ansatte er nok opptatt av å ha ordnede og forutsigbare arbeidsforhold. Og en arbeidsgiver er jo helt klart også opptatt av å ha forutsigbare ansatte.
Jeg kan jo fortelle litt om mitt eget forløp. Jeg var selv i diverse attføringstiltak for å forsøke å komme meg i jobb, i 14 år, før uføretrygd var siste utvei. Jeg har vært kronisk syk siden jeg var lita. Fikk diagnosen min etter lang utredning, når jeg var 7-8 år. Antagelig har jeg vært syk siden jeg var rundt året - eller tidligere.
Jeg synes at det var for galt at jeg skulle uføretrygdes i en alder av 19 år, da det ble snakk om uføretrygd for første gang - det pga mange sykdomsoppbluss og store sykefravær fra skolen pga sykdommen min. Jeg slet også med å henge med i timene og i fysiske/praktiske deler av undervisningen. Men jeg synes det var for tidlig å gi opp ennå da, til tross for en livslang kronisk sykdom jeg har hatt siden jeg var lita. Den gangen var det lettere å få uføretrygd, bare få år etter det, ble det stilt mye strengere kriterier.
Jeg ba legen min om å få prøve andre alternativer først. Løsningen da ble attføring. En stund fungerte det bra, jeg klarte etter hvert å fullføre videregående skole med tilrettelegginger, jeg startet også på høyere utdanning. Men etter 2,5 år måtte jeg avbryte pga nok et stort sykdomsoppluss, og da hadde jeg presset meg lenge. I ettertid har jeg vel sett hvor hardt, for jeg duppet meg gjennom obligatoriske forelesninger, var svært selektiv med prioritering av forelesninger som ikke var obligatoriske - for søvn og hvile var for meg viktig, for å klare det obligatoriske. Jeg forsov meg i enkelte tilfeller, på det groveste, nesten hele dager til praksisdager (gud så flaut det er å ringe å si at man har forsovet seg, i 13-tiden på dagen, og vite at man har hatt to vekkerklokker på...) For med fatigue (utmattelse) som så ofte følger med lupus, fører til at man kan bli ekstremt trett og sliten av selv små ting, energien blir tappet raskere og det tar lenger tid å lade seg opp igjen. Og når man gjerne har dårlig nattesøvn pga smerter, så er man ofte mer sliten når man våkner, enn når man legger seg. Det kan høres ekstremt uansvarlig og vanvittig ut å forsove seg så grovt, selv med både to og tre vekkerklokker på, men dette er nok noe som er vanskelig å forstå eller sette seg inn i, for den som aldri har kjent dette på kroppen selv. Har hørt noen sammenlikne utmattelsen og følelsen man kan få ved fatigue, som en kraftig influensa. Og det kan nok stemme til en viss grad.
For hvert oppbluss jeg har, kommer ikke kroppen min seg helt igjen og det siste store sykdomsoppblusset mitt (det største jeg har hatt) kom ikke lenge etter siste arbeidspraksise jeg hadde i forbindelse med studiene - 80% praksis-stilling pluss oppgaveskriving i tre mnd. Det tok for hardt på kroppen. Når jeg etter en god stund ble "frisk" igjen og sykdommen på ny var i remisjon, la jeg studiene på hylla, etter mange runder med både meg selv og med legen. Konklusjonen var at dette ble for tøft for meg og jeg gikk videre med andre tiltak med hjelp fra NAV, i stedenfor å ta et semester på nytt og gå opp til avsluttende eksamen - i tillegg, innså jeg i tillegg, at å jobbe innen helsevesenet, når jeg var så hyppig pasient selv, nok ikke var riktig for meg allikevel, ut fra det psykiske aspektet.
Jeg var igjennom diverse utprøvinger og kurs. Men heller ikke dette fungerte. Jeg levde i en hverdag som gjorde at jeg ofte måtte opp på store medisindoser for å fungere (bl.a høye doser med steroider og sterke smertestillende). Jeg hadde en periode hvor det var kun jobbing og soving som stod i fokus, jeg hadde ikke overskudd til stort mer - følte meg som en zombie og følte ikke at det var noe særlig livskvalitet å ha det slik over lengre tid - er jobb engentlig så viktig at man må ofre absolutt alt annet? Og for å orke og klare av sosiale ting pga smerter, var jeg nødt til å spise store mengder smertestillende - en del av de såkalte vanedannende. Altså man har en risiko for å bli avhengig av medisinen (heldigvis har jeg sluppet unna den biten, men kjenner dessverre også de som har blitt avhengige av vanedannende medikamenter). Og sykdommen var på den tiden urolig og uforutsigbar.
I 14 år var jeg altså på diverse attføringstiltak for å forsøke å komme jeg i jobb. I starten av fullstendig fri vilje, det var jeg som pushet på og ville prøve, men når jeg mot slutten begynte å bli for sliten, både fysisk og psykisk, så var det plutselig ikke så enkelt lenger. Jeg har aldri mast meg til uføretrygd, jeg ønsket jo å komme ut i jobb. Men jeg så etter hvert selv, det har gikk den veien. Både tungt og også på en måte en lettelse. På en måte så fikk man konstantert, at det var ikke brukt for en i arbeidslivet. Man var ikke god nok. Men samtidig, en lettelse. Jeg vet hva jeg har vært igjennom, hvordan jeg har stått på, hvordan jeg har prøvd. Jeg har halvsovet meg gjennom forelesninger - ikke fordi jeg har vært lat, men fordi jeg pga fatigue rett og slett ikke har klart å holde meg våken. Smerter som følge av at jeg brukte meg for mye i forhold til hva kroppen tillot. Gikk gjennom perioder med mestringsfølelse når jeg følte at dette gikk bra (gode perioder). Så kom nedturene, når man får kostantert at man duger ikke til dette heller...
I mellomtiden hadde det blitt mye strengere krav til uføretrygd og en del ordninger skulle endres og noen også fases ut. "Heldigvis" var også NAV enige i at nok var nok, og at det som kunne prøves var prøvd - det var ingen hensikt å prøve noe mer, jeg kunne jo forsøke om jeg ville og hadde noe konkret jeg kunne komme på som ikke var utprøvd - noe jeg ikke hadde. Så nav mente tiden var inne for å gå for uføretrygd.
Jeg hadde da altså vært igjennom så mange tiltak og utprøvinger at de hadde grunnlag til å si at uføretrygd var det eneste riktige - noe jeg selv også var enig i, og for å si det ærlig, var det på mange måter en lettelse. Hadde jeg sagt ja til uføretrygd den gang legen min foreslo det når jeg var 19, hadde jeg fått det uten mer utprøving, kun på legens uttalelse. Men slik er det ikke lenger - og bra er det! Det skal ikke være for enkelt heller. Jeg er glad jeg sa nei første gangen og i allefall prøvde så godt jeg kunne, først. Om det ikke førte frem til arbeid for min del, så har jeg utviklet meg mye på det og fått mye erfaring jeg ikke ville vært foruten også. Både faglig og personlig. Og ikke minst - jeg vet at jeg har prøvd! Kanskje med tide, kroppen min blir såpass bra at jeg kan klare å jobbe litt igjen også. For selv om man på papiret er varig ufør, så kan ting endre seg.
Jeg er såpass "frisk" som jeg er nå, nettopp fordi jobb ikke tapper meg for energi, gjør at jeg må ta så mye medisiner at jeg ikke orker å gjøre noe annet. Jeg kan leke med ungene mine og lage mat til de, vaske klærne til de, fordi jeg ikke har tappet meg fullstendig på jobb og fordi jeg ikke har jobbet på meg sterke smerter. Men enkelte dager kan det også være en utfordring. Men jeg klarer det på et vis - men jeg aner ikke hvordan jeg skulle klart det med jobb i tillegg. Og ja, jeg er klar over at alle blir slitne etter jobb. Naturlig sak det, men det er forskjell på sliten og fullstendig og sykelig utmattet med smerter. Og jeg sparer kroppen min og indre organer for en del medisiner. Jeg kan ta mindre medisiner i løpet av dagen/uka, jeg slipper dermed også en del skadelige bivirkninger og jeg får ikke så ofte kraftige sykdomsoppbluss. Samtidig så minsker risikoen for avhengighet av vanedannende smertestillende, fordi jeg kan klare meg med så mye mindre av de - nå om dagene, nærmest null, fordi jeg kan bruke mildere og mindre "farlige" smertestillende i stedenfor. Jeg kan gjøre annet enn å bare sove og jobbe - delvis i ørska.
De aller, aller fleste må igjennom den "mølla" som jeg selv har vært igjennom, før det i det heletatt er snakk om å vurdere uføretrygd - nødvendigvis ikke så mye som i 14 år, men det kan ta ganske mange år før man er kommet til det punktet ja - det er en prosess. For målet er jo å få de som kan, ut i jobb. Og det skal heller ikke være for enkelt å bli uføretrygdet. Det skal være siste utvei. Og det er det i de aller fleste tilfeller også. Og lukrativt, kan jeg ikke skjønne at noen kan synes eller tro det er...
For enkelte, så ser jeg nok også at systemet kan være alt for strengt. Jeg har flere ganger hørt om svært syke mennesker (mennesker jeg personlig vet er svært syke), for syke til å gå igjennom en tre mnd restarbeidsevnevurdering, bli stående på vent, de er for syke til å klare dette kravet, men det kreves at man har vært igjennom det for å få innvilget uføretrygd. Men i stedenfor blir de en kasteball i systemet, som egentlig ikke kvalifiserer til noe, hverken jobb eller trygd - de faller mellom to stoler. Ikke noe er verre enn det. Da lever man gjerne på tre og tre-mnd tiltak - eller påvente på tiltak. Det kan være ganske så tungt psykisk å være i det systemet.
Og hva er så årsaken til at det er flere og flere på uføretrygd? For ja, det har blitt flere på uføretrygd med årene. Hvorfor?
Kan det ha noe med at man har blitt flinkere til å diagnostisere sykdommer og plager?
At man har blitt flinkere til å behandle sykdommer og behandle de tidligere slik at flere overlever ting som flere døde av før?
Vi overlever jo flere sykdommer og overlever lenger alvorlige sykdommer og det har blitt økt fokus også på psykiske sykdommer. Men diagnostiserer flere med ADHD og langt flere får nok en psykiatrisk diagnose nå enn før også og det er ikke lenger så tabulagt som det en gang var (selv om vi ennå har en lang veg å gå).
Før i tiden så var også flere kvinner hjemme med barna. F.eks. revmatiske sykdommer/muskel- og skjelettsykdommer er også overrepresentert hos kvinner (såkalt "flink pike-syndromet"). Kvinner som med årene har kommet seg ut i arbeidslivet. Bare når det gjelder lupus, så er 9 av 10 lupuspasienter kvinner. Det er nok også tøffere i arbeidslivet i dag, enn hva det var før i tiden hvor stillingene var enklere. Flere og flere stillinger er mer kompliserte og krever spesialkompetanse nå - spesialkompetanse som man oppnår ved å gå mange år på skole. Skole som mange kan ha problemer med å fullføre pga diverse problemer - dermed havner man på "strøjobblisten", som man heller kanskje ikke kan klare, fordi det er for harde fysiske eller psykiske krav for at man kan klare det.
Selvfølgelig er ikke dette svaret alene, men jeg tror nok vi snuser godt på noen av grunnene her. Om man også skal gå godt tilbake i tiden, før vi fikk det sosiale sikkerhetsnettet i samfunnet, så var det familie som tok seg av de som ikke klarte å tjene til livets opphold selv. Og var du riktig "anderledes", ble du gjemt bort i kjelleren.
I tillegg må man ikke se seg totalt blind på utrykket trygdet. Å være trygdet kan være så mangt. Ja, det er mange trygdede her i landet, men uføretrygdede er bare en del av de. Tallet av trygdede, inkluderer også alderspensjonister, personer på arbeidsavklaringspenger, svangerskapspermisjon og arbeidsledige. I tillegg har vi også ordninger som overgangsstønader og bostøtter og sosialhjelp. Mange av ordningene riktig nok tidsbegrensede, men disse tas årlig med i statistikken.
Jeg skammer meg ikke over å være uføretrygdet. Jeg går med hevet hode. Jeg vet hva jeg har gjort og jeg vet hva jeg har prøvd gjennom årene. Jeg vet hvordan kroppen min reagerer og hvordan kroppen min fungerer. Jeg og legene mine. På godt norsk, jeg driter i hva kritikere måtte synes og mene - eller tro om meg. så greit er det. Men på samme tid, så gjør det noe med en, når man ser, hører og leser hvilke holdninger enkelte mennesker har til uføretrygd og uføretrygdede. Hvilke myter som ligger rundt dette og hva de faktisk tror. Joda, folk må så absolutt mene hva de vil, men de bør ha fakta på rett plass også og passe seg for å skjære alle over en kam. Det er ikke alle som går med hevet hode eller driter i kommentarer som måtte slenges ut. Jeg vet om flere, som rett og slett er skamfulle for å være uføretrygdede. Mennesker med god grunn til å få ytelsen og som på ingen måte har jukset seg til dette. Og slik bør det ikke være. Bør man ikke heller være glad for at man lever i et rikt velferdsland som har mulighet til å ta seg av de som er "svake" og faller ut av arbeidslivet og ellers i samfunnet? Uførhet i form av fysisk eller psykisk invaliditet kan skje hvem som helst, når som helst.
Nettopp pga holdninger man ofte møter på, er det ikke alltid sånn kjempekult når man treffer gamle kjente, -eller helt nye mennesker, når de spør hva du holder på med til daglig. Å si man er uføretrygdet, ligger gjerne litt langt inne, selv om man aksepterer det selv og egentlig ikke skammer seg over det. Jeg vet om de som har løyet og sagt de holder på for seg selv... Det er jo ikke så lett å skulle akseptere sin egen situasjon, når andre ikke kan akseptere det heller.
For min del, synes jeg jo det er på en måte lettvindt greit at jeg enn så lenge kan si jeg er hjemme med ungene. Så slipper jeg i allefall en lang utgreiing på hvorfor jeg ikke er i jobb, men jeg legger heller ikke skjul på at jeg faktisk er ufør. Og jeg vet i allefall, at jeg har prøvd - i mange år - å komme meg ut i arbeidslivet. Jeg blir både irritert og oppgitt, når jeg hører holdninger og myter, som at uføre er snyltere, de jukser seg til trygd, de er umoralske, late og tiltaksløse, det er bare å gå å trygde seg, det er alt for lett å få uføretrygd osv... Er det umoralsk og tiltaksløst å bli rammet av sykdom eller bli skadet, slik at man ikke klarer å jobbe lenger? Hvordan skal man forsørge seg da? Skal man takke nei til det sikkerhetsnettet man faktisk har her i landet da, dersom man kvalifiserer og får innvilget uføretrygd etter å ha vært igjennom de tiltak som finnes for å prøve å komme tilbake til arbeidslivet? Det er faktisk ikke så A4 og sort/hvitt at man kan dra alle under en kam. Og at det er lett å få uføretrygd, er i allefall en stor myte uten mye sannhet i seg.
Husk, at ingen er bare det man ser...
Jeg tror man skal være en temmelig god skuespiller om man kan klare å late som så godt... Av og til kan man begynne å lure på om alle de som snakker så kritisk om uføretrygdede, er en smule misunnelige. For det eneste man tilsynelatende gjør, er å sitte på ræva og leve fett på statens og skattebetalerenes regning - "mine skattepenger", - som mange snakker om, skal man tro på mange av de som kommer med kommentarer i forhold til uføretrygdede... Tenker pipa får en annen lyd, om noen av "disse", en dag sitter der selv, med en kropp som ikke klarer mer, samme hva, og er avhengig av hjelp til livsopphold - kanskje livet ut...
Man mangler visstnok både tiltakslyst og moral. Er det virkelig slik? Eller drar man en stor gruppe med mennesker, med svært individuelle plager og behov, under samme kam?
Min erfaring er i allefall at det er mye mer nyansert enn dette og det er ikke lett å få uføretrygd - dette er en lang og omfattende prosess. Å få ytelser fra NAV, er faktisk ikke noe man kan bare gå og velge seg som et alternativ til skole eller jobb. Man skal ha et reelt behov, med en ytterst reell årsak, og det behovet og årsak må bevises.
"Fett betalt" er det nødvendigvis ikke og det skal det heller ikke være, men man får så man klarer seg, noen har bedre utbetalt enn andre. Og man må også huske på, at mange av de som er uføretrygdede, faktisk har blitt det etter å ha selv jobbet hardt i mange år. Det er disse som gjerne har best trygd også. Her blir faktisk trygden regnet ut fra hva man har tjent tidligere - har man tjent bra, får man høyere trygd enn den som har tjent mindre når man var arbeidsfør. Kanskje har man en uføreforsikring i tillegg, som gir ytterligere utbetalinger på toppen av uføretrygden.
Er man ung ufør, som har fått sykdom eller skade som har gjort til at vi ikke har klart å komme oss ut på arbeidsmarkedet i det heletatt før man ble uføretrygdet, så har man ingen tidligere inntekt å beregne ut fra, eller kanskje en så lav inntekt at man heller ikke har noe beregningsgrunnlag. Er man født kronisk syk/ufør, får man heller ikke tegnet noe uføreforsikring for å sikre ekstra utbetalinger å spe på med, tilfelle man skulle bli ufør. Unge uføre som stiller i den situasjonen at de ikke har noen tidligere inntekt å beregne ut fra, får en minstesats de skal klare seg på. Er man "heldig", klassifiserer man seg til ung ufør og får en tilleggsats som kompensasjon for at man ikke har kunnet jobbe seg opp et inntektsgrunnlag først. Så selv om man hører om en og annen her og der som har en "fet trygd", så gjelder ikke det alle. Utbetalingene av uføretrygd, er like individuelle som lønnsutbetalingene til arbeidstakere.
Visste du forresten at du får et lavere beregningsgrunnlag og dermed også et kutt i utbetalingen av uføretrygd dersom du er gift/samboer også? Arbeidstakere får ikke kutt i lønnen sin, om de er gift/samboende...
Det er ikke mange dagene siden, man kunne lese på vg.no, denne spisse og krasse overskriften (og et hav av kommentarer etter artikkelen), som viser nettopp hvordan man til tider stigmatiserer og drar mange uføre over en kam - nå har Lerhol riktig nok beklaget seg i etterkant og sagt at han nok var litt for krass og bastant i en del av uttalelsene sine. Men allikevel er det mye her som viser en del holdninger som enkelte har ovenfor uføretrygdede - overraskende også fra en som er sterkt funskjonshemmet selv og som man ville tro burde ha et litt mer nyansert syn på individuelle forskjeller og vite at man ikke får noe gratis og kastet etter seg av NAV - er det rart enkelte kvier seg for, og skammer seg over å fortelle at man er ufør, med slike holdninger? All ære til Lerhol som virkelig ønsker, jobber og sliter med å få seg en jobb. Ingen tvil om at dette er en sterk person med masse ståpåvilje. Men det trenger ikke mangle ståpåvilje hos de som faktisk ikke klarer å jobbe heller... :
Sterkt funksjonshemmede Torstein: - Blir forbanna av ungdom på trygd
**4600 ungdommer på uførepensjon i 2011 **Ingen vil ansette Torstein
(VG Nett) Torstein Lerhol (25) har tilbrakt hele livet i rullestol. Han mener det er «grotesk» at så mange nordmenn vil være uføre.
(...) - Min drøm er å komme ut i arbeide. Når jeg da ser ungdom som uføretrygder seg for småting, eller som går arbeidsløse fordi de ikke finner den perfekte jobben, ja, da blir jeg ordentlig forbanna. Jeg ville gjort hva som helst for å kunne sitte i kassa på en butikk, sier han.
Les også oppfølgende saker:
Bjurstrøm om Lerhols utspill: - Alvorlig bekymret over unge uføre
**Antall funksjonshemmede i arbeid går ned **Høyre: - Flott at Lerhol kliner til
(VG Nett) Arbeidsministeren synes ikke det er riktig å være forbanna på ufør ungdom. Men hun lover økt innsats.- Jeg er alvorlig bekymret for at antall unge på uførepensjon øker. Det er samme trend over hele Europa, og vi vet fortsatt lite om hvorfor der er slik. Der må vi ta langt kraftigere grep, sier arbeidsminister Hanne Bjurstrøm til VG Nett.
og
Raser mot trygde-uttalelser: - Arrogant og kunnskapsløst
(VG Nett) Sterkt funksjonshemmede Torstein Lerhols uttalelser om at han blir forbannet på ungdom som går på trygd vekker reaksjoner.- Jeg har stor respekt for Lerhol og motivasjonen hans, men jeg blir enormt provosert av hvordan han sparker nedover og stigmatiserer alle med skjulte problemer, sier landsleder Adrian Lorentsson i Mental Helse Ungdom.
Det var nok noe enklere før i tiden, å bli uføretrygdet, helt klart. Men det har helt klart også blitt mye strengere og vanskeligere med årene, systemet har endret seg og det er ikke bare å snylte seg til trygd slik det er nå i dag. Jeg mener ikke det skal være enkelt å få uføretrygd heller. For nei, det skal det ikke. Men i enkelte tilfeller, kan det faktisk være for vanskelig for enkelte, slik det er nå i dag også.
Det stilles faktisk ganske mange krav før man oppfyller kriteriene til å være berettiget uføretrygd og man må igjennom en rekke tiltak før det blir aktuelt. Det er vel de færreste som kan klare å bare gå å uføretrygde seg for småting, så enkelt er det ikke. Eller at man VIL bli ufør. Hvor mange er det som virkelig VIL det da? Det har ikke vært ambisjonen min i livet, men det ble som det ble og jeg har innfunnet meg med det, etter å ha prøvd i mange år. Det finnes sikkert noen som vil, men de er vel heller unntaket enn regelen. Har man fått innvilget uføretrygd, så har man en grunn til det - og det er siste utvei.
Man må ikke glemme at det finnes et hav av sykdommer/skader/lidelser, både synlige og usynlige, fysiske og psykiske og også synlige og usynlige funksjonshemminger. Det er så alt for lett å dømme ut fra hva man ser og ikke ser. Et menneske kan være svært syk eller ha en svært invalidiserende funskjonshemming i forhold til både jobb og dagliglivet ellers, men som ikke er synlig. Og det er heller ikke alt man forteller til alle, av hva slags problemer man sliter med. Å være usynlig syk, må vel kanskje være det vanskeligeste av alt, tror jeg. Og blandt de usynlige sykdommene, finnes det mange - både med fysiske- og med psykiske sykdommer.
Har lyst til å sitere hva ei på et forum jeg er på, har sagt:
"Ingen er bare det man ser"
Og det er så sant! Jeg synes alle burde ha akkurat det i bakhodet - "Ingen er bare det man ser".
Jeg må si, det er ikke få ganger, jeg har hørt (både opplevd selv, lest og overhørt, både til meg selv og på vegne av andre) kommentarer som f. eks.:
-"Jobbe kan h*n ikke, men vaske bil, klarer h*n. (-Men vet du hvordan vedkommende kanskje føler seg etterpå? Man kan ha behov for å føle seg normal en liten stund, vasker bilen og ligger kanskje rett ut med smerter resten av dagen - eller lenger?)
-"H*n går der og mottar uføretrygd, men klarer å jobbe i hagen" (-Skal man ikke kunne ha fritidssyssel når man er i form til det, bare fordi man er ufør? Og hva vet du om formen til vedkommende etter jobbingen i hagen? Kanskje resultatet er å ligge nede for telling og knaske sterke smertestillende med f.eks. morfin i, i flere dager etterpå? Eller hva om vedkommende sliter så med psyken, at det var et stort steg å klare å være ute i hagen?)
- "H*n ligger bare på sofaen og drar hele dagen seg eller sitter på kafe" (-Tenk om vedkommende sliter med nattesøvn og/eller fatigue og trenger masse hvile for å klare å være litt sosial i løpet av livet sitt også? Eller kanskje det faktisk er en stor psykisk bragd å klare å komme seg over dørstokken enkelte dager, og faktisk sunt å klare å komme seg ut på den kafeen og se eller treffe andre mennesker. Eller kanskje man bare skal dra for gardinene og leve resten av livet alene på sofaen? Nei vent - tilbringer man tiden på sofaen, så gjør man jo ikke noe annet enn å ligge å late seg - lenge leve kritikerenes selvmotsigende utsagn og kommentarer...)
-"Mottar uføretrygd, kan ikke jobbe, men klarer å trene". (-Trening er en ganske viktig medisin for mange, for å forebygge smerter og for å hindre at man blir ennå dårligere enn hva man allerede er. Om vedkommende måtte ut i jobb i stedenfor, kanskje h*n ikke hadde klart å trene, manglet overskudd og energi til det og blitt dårligere og dårligere i stedenfor...Eller skulle man sitte hjemme og bare visne og forfalle totalt i stedenfor? Gjør man det, får man beskjed om å forsøke å trene litt...)
-"Uføretrygdet, men klarer/kan/har råd til å reise til syden". (-Penger og hva man har råd til, er prioritering. Kanskje man blir påspandert eller har en partner som tar største kosnaden? Er man møysommelig, kan man klare å spare seg opp ferietur på uføretrygd også. Mange blir bedre av sol og varme og det blir en viktig prioritering for de. Personlig blir jeg veldig sliten av å være på tur, men det er verd det innimellom, for å gi opplevelser utenom det hverdagslige. Man trenger det som ufør også.)
Og en ganske så klassisk en:
-"Jeg kjenner en som er på uføretrygd, men det feiler vedkommende absolutt ingen ting" (- Jaha? Hvordan kan du vite det? Tror du vedkommende forteller DEG absolutt alt? Har du hørt om usynlige lidelser?)
-"Jeg kjenner en som har akkurat det samme, han kan jobbe" (- Javel? Har du tenkt på at en sykdom/lidelse ikke trenger å arte seg likt for alle? At det kan finnes individuelle forskjeller? To mennesker med samme sykdom kan ha svært forskjellig sykdomsforløp og funksjonsevne. )
-"Mange i rullestol kan klare å jobbe, da kan vel du/han/hun klare det" (- Det er fortsatt individuelle forskjeller og plager. For alt i det vi vet, trenger ikke den personen i rullestol, ha andre problemer enn at beina ikke fungerer, og trenger kun tilpasning i form av at h*n kan komme seg inn og ut av bygningen. En annen en kan ha større og mer omfattende problemer i tillegg, som smerter, store konsentrasjonsvansker, fatigue osv osv osv... )
Og mange, mange andre kommentarer... The list goes on and on, and on, and on...
Altså, man skal visst vokte seg for å gjøre noe når man er arbeidsufør. For all del, man må bare ligge på sofaen eller i senga å være "syk". Ellers kunne man jo gått på jobb i stedenfor - fritidsaktiviteter når man klarer det, kan man jo ikke ha som ufør, for da kunne man jobbet i stedenfor. Men ligger man på sofaen eller i senga og faktisk er sengeliggende syk, da er man lat og kunne gjort mer for å forbedre sin tilstand, og holder man hjemme, så isolerer man seg - det er jo ikke bra, hverken fysisk eller psykisk. Går man på kafe, så lever man fett på andres penger og bare går rundt og koser seg. Lett er det neimen ikke, når det blir galt uansett hva man gjør eller hva kroppen tillater. Er det flere en meg som ser at man blir på en måte stilt ovenfor selvmotsigende og urimelige krav fra utenforstående, når det blir galt, samme hva man gjør?
Den naboen som noen tror snylter seg til trygd, fordi h*n ser så frisk og sprek ut når h*n jobber i hagen eller med huset - eller trener eller går tur - ingen vet hva det koster denne personen i energi og smerter når jobben er gjort - kanskje man er sengeliggende i en dag eller to, etter at plenen er klippet og beddet er luket. At treningen kan være en del av det å faktisk holde kroppen ved like såpass at man ikke bare visner hen - at det å gå ut å være sosial, kan redde en fra isolasjon og at man holder hodet over vannet på det psykiske plan - men at jobb rett og slett ikke fungerer samme hvor mye man tilrettelegger, fordi arbeidslivet krever forutsigbarhet...
Joda, han har rett i noe av det han sier, Torstein Lerhol. Det er dessverre alt for lett at systemet setter mennesker på uføretrygd, fordi det er for vanskelig å finne en tilrettelagt jobb til de, man skal ikke stikke under en stol at det finnes slike tilfeller.
Men da må man ikke skylde på de uføre selv og kalle de tiltaksløse. Da må man begynne å se litt på systemet - da er det systemet det faktisk er noe galt med da.
Men man må også respektere det at det slettes ikke er alle som kan gjøre litt, i arbeidslivet (hvor mange ganger har man ikke hørt frasen; "Det er ingen som ikke kan gjøre noe, alle kan gjøre litt" - Joda, det høres så fint og flott ut, men det fungerer ikke i praksis slik ute i samfunnet. Samfunnet og arbeidslivet er faktisk ikke fleksibelt nok til at dette alltid stemmer i realiteten - noen ganger, for enkelte, men ikke alltid og for alle.)
Noen har faktisk en så ustabil dagsform eller er såpass dårlige, at de slettes ikke fungerer i arbeidslivet, samme hvor mye det blir tilrettelagt. Eller at man nærmest blir på oppbevaring, og at man må ha en ansatt ekstra - eller dytte ekstra med arbeidsoppgaver på andre ansatte, for å gjøre jobben din, de, kanskje mange, dagene man ikke klarer å gjøre den selv. Er det riktig at man for en hver pris skal ha alle ut i jobb, selv om det kanskje koster mer i tilrettelegging, enn hva det tjener til? Må man på liv og død ha absolutt alle jobb, koste hva det koste vil? Hvordan vil regningen gå opp da? For det er jo staten som blir nødt til å dekke disse kostnadene til syvende og sist også.
Selvfølgelig er det trist at noen som virkelig vil, blir ekskludert, fordi man har en funskjonshemming, og jeg mener ikke at man ikke skal få prøve seg - om man presser noen ut i uføretrygd, noen som ønsker å jobbe og klarer å se mulighetene selv, på tross av store vansker, så burde man få mulighete til å prøve seg, ikke presses ut i uføretrygd fordi det er det enkleste. Men man må også se på flere sider av saken, arbeidssøker, arbeidsgiver, staten og det økonomiske. Ikke bare skal man tilrettelegge arbeidsplassen det er snakk om, men det må være passende ledige stillinger også. Eller skal man lage nye arbeidsplasser og opprette en masse helt nye stillinger også, bare for å få alle uføretrygdede ut i arbeid og inn i passende stillinger? Nå er også norge et land som har svært lav arbeidsledighet fra før av.
Og jeg forstår faktisk arbeidsgivere også, som er redde for å ansette jobbsøkere som kan risikere å bli en ekstra belastning, godt. Når man lyser ut en stilling, er det jo for å få jobben gjort. Hva om den ansatte til stadighet ikke får jobben gjort, man må skyve arbeidsoppgavene over på andre ansatte eller stadig ha vikarer. De fleste ansatte er nok opptatt av å ha ordnede og forutsigbare arbeidsforhold. Og en arbeidsgiver er jo helt klart også opptatt av å ha forutsigbare ansatte.
Jeg kan jo fortelle litt om mitt eget forløp. Jeg var selv i diverse attføringstiltak for å forsøke å komme meg i jobb, i 14 år, før uføretrygd var siste utvei. Jeg har vært kronisk syk siden jeg var lita. Fikk diagnosen min etter lang utredning, når jeg var 7-8 år. Antagelig har jeg vært syk siden jeg var rundt året - eller tidligere.
Jeg synes at det var for galt at jeg skulle uføretrygdes i en alder av 19 år, da det ble snakk om uføretrygd for første gang - det pga mange sykdomsoppbluss og store sykefravær fra skolen pga sykdommen min. Jeg slet også med å henge med i timene og i fysiske/praktiske deler av undervisningen. Men jeg synes det var for tidlig å gi opp ennå da, til tross for en livslang kronisk sykdom jeg har hatt siden jeg var lita. Den gangen var det lettere å få uføretrygd, bare få år etter det, ble det stilt mye strengere kriterier.
Jeg ba legen min om å få prøve andre alternativer først. Løsningen da ble attføring. En stund fungerte det bra, jeg klarte etter hvert å fullføre videregående skole med tilrettelegginger, jeg startet også på høyere utdanning. Men etter 2,5 år måtte jeg avbryte pga nok et stort sykdomsoppluss, og da hadde jeg presset meg lenge. I ettertid har jeg vel sett hvor hardt, for jeg duppet meg gjennom obligatoriske forelesninger, var svært selektiv med prioritering av forelesninger som ikke var obligatoriske - for søvn og hvile var for meg viktig, for å klare det obligatoriske. Jeg forsov meg i enkelte tilfeller, på det groveste, nesten hele dager til praksisdager (gud så flaut det er å ringe å si at man har forsovet seg, i 13-tiden på dagen, og vite at man har hatt to vekkerklokker på...) For med fatigue (utmattelse) som så ofte følger med lupus, fører til at man kan bli ekstremt trett og sliten av selv små ting, energien blir tappet raskere og det tar lenger tid å lade seg opp igjen. Og når man gjerne har dårlig nattesøvn pga smerter, så er man ofte mer sliten når man våkner, enn når man legger seg. Det kan høres ekstremt uansvarlig og vanvittig ut å forsove seg så grovt, selv med både to og tre vekkerklokker på, men dette er nok noe som er vanskelig å forstå eller sette seg inn i, for den som aldri har kjent dette på kroppen selv. Har hørt noen sammenlikne utmattelsen og følelsen man kan få ved fatigue, som en kraftig influensa. Og det kan nok stemme til en viss grad.
For hvert oppbluss jeg har, kommer ikke kroppen min seg helt igjen og det siste store sykdomsoppblusset mitt (det største jeg har hatt) kom ikke lenge etter siste arbeidspraksise jeg hadde i forbindelse med studiene - 80% praksis-stilling pluss oppgaveskriving i tre mnd. Det tok for hardt på kroppen. Når jeg etter en god stund ble "frisk" igjen og sykdommen på ny var i remisjon, la jeg studiene på hylla, etter mange runder med både meg selv og med legen. Konklusjonen var at dette ble for tøft for meg og jeg gikk videre med andre tiltak med hjelp fra NAV, i stedenfor å ta et semester på nytt og gå opp til avsluttende eksamen - i tillegg, innså jeg i tillegg, at å jobbe innen helsevesenet, når jeg var så hyppig pasient selv, nok ikke var riktig for meg allikevel, ut fra det psykiske aspektet.
Jeg var igjennom diverse utprøvinger og kurs. Men heller ikke dette fungerte. Jeg levde i en hverdag som gjorde at jeg ofte måtte opp på store medisindoser for å fungere (bl.a høye doser med steroider og sterke smertestillende). Jeg hadde en periode hvor det var kun jobbing og soving som stod i fokus, jeg hadde ikke overskudd til stort mer - følte meg som en zombie og følte ikke at det var noe særlig livskvalitet å ha det slik over lengre tid - er jobb engentlig så viktig at man må ofre absolutt alt annet? Og for å orke og klare av sosiale ting pga smerter, var jeg nødt til å spise store mengder smertestillende - en del av de såkalte vanedannende. Altså man har en risiko for å bli avhengig av medisinen (heldigvis har jeg sluppet unna den biten, men kjenner dessverre også de som har blitt avhengige av vanedannende medikamenter). Og sykdommen var på den tiden urolig og uforutsigbar.
I 14 år var jeg altså på diverse attføringstiltak for å forsøke å komme jeg i jobb. I starten av fullstendig fri vilje, det var jeg som pushet på og ville prøve, men når jeg mot slutten begynte å bli for sliten, både fysisk og psykisk, så var det plutselig ikke så enkelt lenger. Jeg har aldri mast meg til uføretrygd, jeg ønsket jo å komme ut i jobb. Men jeg så etter hvert selv, det har gikk den veien. Både tungt og også på en måte en lettelse. På en måte så fikk man konstantert, at det var ikke brukt for en i arbeidslivet. Man var ikke god nok. Men samtidig, en lettelse. Jeg vet hva jeg har vært igjennom, hvordan jeg har stått på, hvordan jeg har prøvd. Jeg har halvsovet meg gjennom forelesninger - ikke fordi jeg har vært lat, men fordi jeg pga fatigue rett og slett ikke har klart å holde meg våken. Smerter som følge av at jeg brukte meg for mye i forhold til hva kroppen tillot. Gikk gjennom perioder med mestringsfølelse når jeg følte at dette gikk bra (gode perioder). Så kom nedturene, når man får kostantert at man duger ikke til dette heller...
I mellomtiden hadde det blitt mye strengere krav til uføretrygd og en del ordninger skulle endres og noen også fases ut. "Heldigvis" var også NAV enige i at nok var nok, og at det som kunne prøves var prøvd - det var ingen hensikt å prøve noe mer, jeg kunne jo forsøke om jeg ville og hadde noe konkret jeg kunne komme på som ikke var utprøvd - noe jeg ikke hadde. Så nav mente tiden var inne for å gå for uføretrygd.
Jeg hadde da altså vært igjennom så mange tiltak og utprøvinger at de hadde grunnlag til å si at uføretrygd var det eneste riktige - noe jeg selv også var enig i, og for å si det ærlig, var det på mange måter en lettelse. Hadde jeg sagt ja til uføretrygd den gang legen min foreslo det når jeg var 19, hadde jeg fått det uten mer utprøving, kun på legens uttalelse. Men slik er det ikke lenger - og bra er det! Det skal ikke være for enkelt heller. Jeg er glad jeg sa nei første gangen og i allefall prøvde så godt jeg kunne, først. Om det ikke førte frem til arbeid for min del, så har jeg utviklet meg mye på det og fått mye erfaring jeg ikke ville vært foruten også. Både faglig og personlig. Og ikke minst - jeg vet at jeg har prøvd! Kanskje med tide, kroppen min blir såpass bra at jeg kan klare å jobbe litt igjen også. For selv om man på papiret er varig ufør, så kan ting endre seg.
Jeg er såpass "frisk" som jeg er nå, nettopp fordi jobb ikke tapper meg for energi, gjør at jeg må ta så mye medisiner at jeg ikke orker å gjøre noe annet. Jeg kan leke med ungene mine og lage mat til de, vaske klærne til de, fordi jeg ikke har tappet meg fullstendig på jobb og fordi jeg ikke har jobbet på meg sterke smerter. Men enkelte dager kan det også være en utfordring. Men jeg klarer det på et vis - men jeg aner ikke hvordan jeg skulle klart det med jobb i tillegg. Og ja, jeg er klar over at alle blir slitne etter jobb. Naturlig sak det, men det er forskjell på sliten og fullstendig og sykelig utmattet med smerter. Og jeg sparer kroppen min og indre organer for en del medisiner. Jeg kan ta mindre medisiner i løpet av dagen/uka, jeg slipper dermed også en del skadelige bivirkninger og jeg får ikke så ofte kraftige sykdomsoppbluss. Samtidig så minsker risikoen for avhengighet av vanedannende smertestillende, fordi jeg kan klare meg med så mye mindre av de - nå om dagene, nærmest null, fordi jeg kan bruke mildere og mindre "farlige" smertestillende i stedenfor. Jeg kan gjøre annet enn å bare sove og jobbe - delvis i ørska.
De aller, aller fleste må igjennom den "mølla" som jeg selv har vært igjennom, før det i det heletatt er snakk om å vurdere uføretrygd - nødvendigvis ikke så mye som i 14 år, men det kan ta ganske mange år før man er kommet til det punktet ja - det er en prosess. For målet er jo å få de som kan, ut i jobb. Og det skal heller ikke være for enkelt å bli uføretrygdet. Det skal være siste utvei. Og det er det i de aller fleste tilfeller også. Og lukrativt, kan jeg ikke skjønne at noen kan synes eller tro det er...
For enkelte, så ser jeg nok også at systemet kan være alt for strengt. Jeg har flere ganger hørt om svært syke mennesker (mennesker jeg personlig vet er svært syke), for syke til å gå igjennom en tre mnd restarbeidsevnevurdering, bli stående på vent, de er for syke til å klare dette kravet, men det kreves at man har vært igjennom det for å få innvilget uføretrygd. Men i stedenfor blir de en kasteball i systemet, som egentlig ikke kvalifiserer til noe, hverken jobb eller trygd - de faller mellom to stoler. Ikke noe er verre enn det. Da lever man gjerne på tre og tre-mnd tiltak - eller påvente på tiltak. Det kan være ganske så tungt psykisk å være i det systemet.
Og hva er så årsaken til at det er flere og flere på uføretrygd? For ja, det har blitt flere på uføretrygd med årene. Hvorfor?
Kan det ha noe med at man har blitt flinkere til å diagnostisere sykdommer og plager?
At man har blitt flinkere til å behandle sykdommer og behandle de tidligere slik at flere overlever ting som flere døde av før?
Vi overlever jo flere sykdommer og overlever lenger alvorlige sykdommer og det har blitt økt fokus også på psykiske sykdommer. Men diagnostiserer flere med ADHD og langt flere får nok en psykiatrisk diagnose nå enn før også og det er ikke lenger så tabulagt som det en gang var (selv om vi ennå har en lang veg å gå).
Før i tiden så var også flere kvinner hjemme med barna. F.eks. revmatiske sykdommer/muskel- og skjelettsykdommer er også overrepresentert hos kvinner (såkalt "flink pike-syndromet"). Kvinner som med årene har kommet seg ut i arbeidslivet. Bare når det gjelder lupus, så er 9 av 10 lupuspasienter kvinner. Det er nok også tøffere i arbeidslivet i dag, enn hva det var før i tiden hvor stillingene var enklere. Flere og flere stillinger er mer kompliserte og krever spesialkompetanse nå - spesialkompetanse som man oppnår ved å gå mange år på skole. Skole som mange kan ha problemer med å fullføre pga diverse problemer - dermed havner man på "strøjobblisten", som man heller kanskje ikke kan klare, fordi det er for harde fysiske eller psykiske krav for at man kan klare det.
Selvfølgelig er ikke dette svaret alene, men jeg tror nok vi snuser godt på noen av grunnene her. Om man også skal gå godt tilbake i tiden, før vi fikk det sosiale sikkerhetsnettet i samfunnet, så var det familie som tok seg av de som ikke klarte å tjene til livets opphold selv. Og var du riktig "anderledes", ble du gjemt bort i kjelleren.
I tillegg må man ikke se seg totalt blind på utrykket trygdet. Å være trygdet kan være så mangt. Ja, det er mange trygdede her i landet, men uføretrygdede er bare en del av de. Tallet av trygdede, inkluderer også alderspensjonister, personer på arbeidsavklaringspenger, svangerskapspermisjon og arbeidsledige. I tillegg har vi også ordninger som overgangsstønader og bostøtter og sosialhjelp. Mange av ordningene riktig nok tidsbegrensede, men disse tas årlig med i statistikken.
Jeg skammer meg ikke over å være uføretrygdet. Jeg går med hevet hode. Jeg vet hva jeg har gjort og jeg vet hva jeg har prøvd gjennom årene. Jeg vet hvordan kroppen min reagerer og hvordan kroppen min fungerer. Jeg og legene mine. På godt norsk, jeg driter i hva kritikere måtte synes og mene - eller tro om meg. så greit er det. Men på samme tid, så gjør det noe med en, når man ser, hører og leser hvilke holdninger enkelte mennesker har til uføretrygd og uføretrygdede. Hvilke myter som ligger rundt dette og hva de faktisk tror. Joda, folk må så absolutt mene hva de vil, men de bør ha fakta på rett plass også og passe seg for å skjære alle over en kam. Det er ikke alle som går med hevet hode eller driter i kommentarer som måtte slenges ut. Jeg vet om flere, som rett og slett er skamfulle for å være uføretrygdede. Mennesker med god grunn til å få ytelsen og som på ingen måte har jukset seg til dette. Og slik bør det ikke være. Bør man ikke heller være glad for at man lever i et rikt velferdsland som har mulighet til å ta seg av de som er "svake" og faller ut av arbeidslivet og ellers i samfunnet? Uførhet i form av fysisk eller psykisk invaliditet kan skje hvem som helst, når som helst.
Nettopp pga holdninger man ofte møter på, er det ikke alltid sånn kjempekult når man treffer gamle kjente, -eller helt nye mennesker, når de spør hva du holder på med til daglig. Å si man er uføretrygdet, ligger gjerne litt langt inne, selv om man aksepterer det selv og egentlig ikke skammer seg over det. Jeg vet om de som har løyet og sagt de holder på for seg selv... Det er jo ikke så lett å skulle akseptere sin egen situasjon, når andre ikke kan akseptere det heller.
For min del, synes jeg jo det er på en måte lettvindt greit at jeg enn så lenge kan si jeg er hjemme med ungene. Så slipper jeg i allefall en lang utgreiing på hvorfor jeg ikke er i jobb, men jeg legger heller ikke skjul på at jeg faktisk er ufør. Og jeg vet i allefall, at jeg har prøvd - i mange år - å komme meg ut i arbeidslivet. Jeg blir både irritert og oppgitt, når jeg hører holdninger og myter, som at uføre er snyltere, de jukser seg til trygd, de er umoralske, late og tiltaksløse, det er bare å gå å trygde seg, det er alt for lett å få uføretrygd osv... Er det umoralsk og tiltaksløst å bli rammet av sykdom eller bli skadet, slik at man ikke klarer å jobbe lenger? Hvordan skal man forsørge seg da? Skal man takke nei til det sikkerhetsnettet man faktisk har her i landet da, dersom man kvalifiserer og får innvilget uføretrygd etter å ha vært igjennom de tiltak som finnes for å prøve å komme tilbake til arbeidslivet? Det er faktisk ikke så A4 og sort/hvitt at man kan dra alle under en kam. Og at det er lett å få uføretrygd, er i allefall en stor myte uten mye sannhet i seg.
Husk, at ingen er bare det man ser...
onsdag 28. mars 2012
The top ten worst suggestions commonly given to someone with a chronic illness
Jeg fant nok en morsom opplisting med "velmenende råd" man ofte får når man har en kronisk sykdom - denne var det en bruker inne på den norske SLE-fb-siden, som delte. Nok en gang med så mye sannhet i seg, tror det fleste av oss kan kjenne oss igjen her - så denne måtte jeg bare dele videre. ;)
Nå må jeg også legge til, at de fleste av oss med kronisk sykdom, vet og skjønner at disse rådene er gitt velmenende. Men hver og en som ønsker å gi råd og tips, må også skjønne, at de er langt fra de eneste som kommer med råd og tips, det kan bli litt slitsomt å høre det samme fra 10 stk, ut fra hva de har lest om i et ukeblad, eller hørt om via onkelen, til tanta, til naboen til søskenbarnet til ei på jobb osv... ;)
Så her er litt humor, ispedd en dose alvor;
1) Have you tried holistic options? (many. I’ll bring it back up with my doctor on my next visit, thanks.)
2) Could it be your stress? (My opinion is, it is my illness. I’ll bring it up with my doctor though, thanks.)
3) Could it have to do with the altitude? (I’ll bring it up with my doctor…thanks.)
4) I read in {insert any generic magazine here} about a new medication. Have you heard about it? (I was on it when it came out 17 years ago. but I’ll bring it up with my doctor. thank you.)
5) Have you thought about being in a trial study? (I’ll ask my doctor. thanks?)
6) WOW. If I were you, I don’t know what I would do. I might just kill myself. (Thanks?)
7) Have they found what is causing the problem? (no. my doctor is an idiot. I’ll remind him, thanks!)
8) Have you tried hypnosis? (I’m still sick, but when the phone rings I bark like a dog.)
9) Have you googled your illness? (….no! thanks!)
10) Have you ever thought you were getting sick because you haven’t wrapped your house in aluminum foil because, you know, the aliens have been bugging our houses for the past 30 years and in some cases, making people really sick. I read on…..gee I lost the web site. but it’s true! I heard it from Sally’s cousin’s sister-in- law. And then every time you use deodorant you would think you would be warding off these bugging rays, but it still makes it worse, so you are not being pro-active to your health by wearing that deodorant. I can’t believe you! If you wanted to get better you would stop wearing deodorant..(voice gets fainter and fainter the further you just walk away.) THANKS!!!!!!!!!!
Article written by Amy-Beth Maran , © 2007 butyoudontlooksick.com
http://www.butyoudontlooksick.com/articles/sick-humor/sick-humor-the-top-ten-worst-suggestions-commonly-given-to-someone-with-a-chronic-illness/
Nå må jeg også legge til, at de fleste av oss med kronisk sykdom, vet og skjønner at disse rådene er gitt velmenende. Men hver og en som ønsker å gi råd og tips, må også skjønne, at de er langt fra de eneste som kommer med råd og tips, det kan bli litt slitsomt å høre det samme fra 10 stk, ut fra hva de har lest om i et ukeblad, eller hørt om via onkelen, til tanta, til naboen til søskenbarnet til ei på jobb osv... ;)
Så her er litt humor, ispedd en dose alvor;
The top ten worst suggestions commonly given to someone with a chronic illness:
1) Have you tried holistic options? (many. I’ll bring it back up with my doctor on my next visit, thanks.)
2) Could it be your stress? (My opinion is, it is my illness. I’ll bring it up with my doctor though, thanks.)
3) Could it have to do with the altitude? (I’ll bring it up with my doctor…thanks.)
4) I read in {insert any generic magazine here} about a new medication. Have you heard about it? (I was on it when it came out 17 years ago. but I’ll bring it up with my doctor. thank you.)
5) Have you thought about being in a trial study? (I’ll ask my doctor. thanks?)
6) WOW. If I were you, I don’t know what I would do. I might just kill myself. (Thanks?)
7) Have they found what is causing the problem? (no. my doctor is an idiot. I’ll remind him, thanks!)
8) Have you tried hypnosis? (I’m still sick, but when the phone rings I bark like a dog.)
9) Have you googled your illness? (….no! thanks!)
10) Have you ever thought you were getting sick because you haven’t wrapped your house in aluminum foil because, you know, the aliens have been bugging our houses for the past 30 years and in some cases, making people really sick. I read on…..gee I lost the web site. but it’s true! I heard it from Sally’s cousin’s sister-in- law. And then every time you use deodorant you would think you would be warding off these bugging rays, but it still makes it worse, so you are not being pro-active to your health by wearing that deodorant. I can’t believe you! If you wanted to get better you would stop wearing deodorant..(voice gets fainter and fainter the further you just walk away.) THANKS!!!!!!!!!!
Article written by Amy-Beth Maran , © 2007 butyoudontlooksick.com
http://www.butyoudontlooksick.com/articles/sick-humor/sick-humor-the-top-ten-worst-suggestions-commonly-given-to-someone-with-a-chronic-illness/
søndag 25. mars 2012
Permanente barnetegninger på mammas kropp ♥
Det var ei forumveninne av meg som kalte strekkmerker dette; "Permanente barnetegninger på mammas kropp". Flott benevnelse, ikke sant?
Jeg er vel kanskje litt "rar" sånn. Når enkelte (eller.... faktisk ganske mange?) klager og er misfornøyd med kroppen sin, pga strekkmerker etter svangerskap, så klarer jeg ikke helt å forstå hvorfor akkurat det er så ille. Jeg er faktisk glad i mine, på en måte, og stolt av de - jeg kan se på de når jeg ser meg selv i speilet, og få en god følelse. De er fine minner over tiden jeg bar barna mine i magen min. 3 keisersnitt har jeg også, så magen min er full av gode minner. Og etter at jeg hørte denne benevnelsen på strekkmerker - "Permanente barnetegninger på mammas kropp", så blir det litt ekstra spesiellt også.
Jeg er vel kanskje litt "rar" sånn. Når enkelte (eller.... faktisk ganske mange?) klager og er misfornøyd med kroppen sin, pga strekkmerker etter svangerskap, så klarer jeg ikke helt å forstå hvorfor akkurat det er så ille. Jeg er faktisk glad i mine, på en måte, og stolt av de - jeg kan se på de når jeg ser meg selv i speilet, og få en god følelse. De er fine minner over tiden jeg bar barna mine i magen min. 3 keisersnitt har jeg også, så magen min er full av gode minner. Og etter at jeg hørte denne benevnelsen på strekkmerker - "Permanente barnetegninger på mammas kropp", så blir det litt ekstra spesiellt også.
onsdag 21. mars 2012
Usynlig syk
Det finnes mange, som lever med usynlige både sykdommer, skader og funskjonshemminger. Lupus er også en slik usynlig sykdom. Og dette kan by på noen utfordringer til tider. Ikke bare pga det fysiske "gapet" mellom individ og samfunn, som er tilstede, men vel så mye også pga hvordan andre faktisk ser på deg og hvilken oppfatning andre "friske" har av deg og sykdommen.
Jeg fant en fin tekst på en fb-status nå i kveld (så bra at du la ut denne på statusen din, AK), og synes den var så sann og bra beskrevet, at det synes jeg passet å dele her inne på bloggen min. Som ei kommenterte når jeg "stjal" denne for å legge på min egen status; - "Denne traff spikeren rett på hodet!". Og det er jammen meg så sant som man kan få det. ;)
Jeg fant en fin tekst på en fb-status nå i kveld (så bra at du la ut denne på statusen din, AK), og synes den var så sann og bra beskrevet, at det synes jeg passet å dele her inne på bloggen min. Som ei kommenterte når jeg "stjal" denne for å legge på min egen status; - "Denne traff spikeren rett på hodet!". Og det er jammen meg så sant som man kan få det. ;)
USYNLIG SYK...
1. Gjør du noe, forbered deg på kommentaren:
"Jasså, du greier det, du som er syk"… sagt i en mistenksom tone.
2. Gjør du ikke noe, forbered deg på kommentaren:
"Du må da orke litt, selv om du er syk"… sagt i en bebreidende tone
3. Smiler du og er glad, blir du møtt med kommentaren:
"Jeg trodde du var syk."'
4. Smiler du ikke, blir du møtt med kommentaren:
"Opp med hodet, ingenting blir bedre av at du depper. Vær positiv, så blir alt mye bedre!"
5. Deltar du i en sosial sammenheng, vær alltid forberedt på at noen bemerker det, ikke fordi de er glad for å se deg der, men fordi de "ikke skjønner at du orker, du er jo syk!"
6. Lar du være å delta i en sosial sammenheng, er kommentaren:
"Ja, men tror du ikke du ville hatt godt av å komme deg litt ut blant folk?"
7. Et hvert svar på spørsmålet "Hvordan har du det?" vil alltid være feil svar…
Enten fordi du er for positiv eller for negativ.
8. Vær alltid forberedt på å forklare og forsvare hvorfor du gjør det du gjør i enhver situasjon, og vær klar over at svaret ditt alltid vil bli gjenstand for diskusjon.
9. "Friske" personer vil kappes om å fortelle deg løsningen på alle dine problemer – det er bare å gjøre som dem! De har jo holdt seg friske…
Vinn kule solbriller!
Er ikke disse kule eller? Solbriller er noe jeg ikke kan få nok av, i allefall. Store, gode solbriller er et must for meg. Så jeg hiver meg på konkurransen.
Har du også lyst til å prøve lykken, for å se om du vinner? Besøk Beaeks sin blogg her, for å se hvordan du kan delta.
Har du også lyst til å prøve lykken, for å se om du vinner? Besøk Beaeks sin blogg her, for å se hvordan du kan delta.
tirsdag 20. mars 2012
I lys av Altinn sin brøler i dag...
Dagens store brøler og snakkis - som forøvrig har fått nok omtale og synsing her og der:
Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at slikt slettes ikke skal skje. Man kan vel konkludere med, at ingen ting er idiotsikkert.
I fjor brøt hele Altinn sammen, pga den store pågangen når "alle" skulle logge inn samtidig. Så jobbet de med å unngå at det samme skulle skje i år også - jeg var blandt de mange som ble møtt flere ganger av en melding om at det er stor pågang og bedt om å forsøke å logge inn senere, når jeg forsøkte å logge meg inn i formiddag - men kom meg inn til slutt - bedre det enn total krasj av server.
Dagens fadese, falt nok ikke helt i god jord hos de som allerede har vært kritiske til Altinn og som mener at andre kan tilby bedre og sikrere løsninger. Det var i allefall noen som fikk nok å gjøre i dag. ;)
Noe må gjøres
Hvorfor ikke bare bruke "Alt inn" her i stedenfor? ;)
"Mann (36) blottlagt for «alle» på Altinn
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10079573
Tirsdag ettermiddag fikk en mann i 30-årene og hans kone blottlagt en rekke personopplysninger via Skatteetatens portal Altinn.no. Flere personer VG Nett snakket med tirsdag forsøkte å logge seg på nettportalen og fikk da tilgang til personnummer og oversikt over en Oslo-mann og hans kone i tillegg til opplysninger om et firma han jobber for."
Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at slikt slettes ikke skal skje. Man kan vel konkludere med, at ingen ting er idiotsikkert.
I fjor brøt hele Altinn sammen, pga den store pågangen når "alle" skulle logge inn samtidig. Så jobbet de med å unngå at det samme skulle skje i år også - jeg var blandt de mange som ble møtt flere ganger av en melding om at det er stor pågang og bedt om å forsøke å logge inn senere, når jeg forsøkte å logge meg inn i formiddag - men kom meg inn til slutt - bedre det enn total krasj av server.
Dagens fadese, falt nok ikke helt i god jord hos de som allerede har vært kritiske til Altinn og som mener at andre kan tilby bedre og sikrere løsninger. Det var i allefall noen som fikk nok å gjøre i dag. ;)
Noe må gjøres
Hvorfor ikke bare bruke "Alt inn" her i stedenfor? ;)
mandag 19. mars 2012
Improvisasjon og eksperimentering på kjøkkenet
Jeg blir ofte både inspirert og fristet av andre som blogger om mat, så i dag tenkte jeg rett og slett jeg skulle blogge litt om middagen vi hadde her i huset i dag.
Jeg liker å eksperimentere på kjøkkenet og leke litt med mat og smaker. I dag ble en slik dag og resultatet ble svært vellykket og velsmakende, om jeg så må si det selv. ;) Dette falt i smak hos både de voksne i huset, og de små.
I dag stod det stekt kyllingfilet med hjemmekomponert/improvisert koriandersaus og hjemmekomponert risblanding på menyen, ut fra "man tager hvad man haver"-prinsippet. Siden det var ren improvisasjon, så har jeg ikke noe eksakt oppskrift på dette, men her er sånn ca. og i "dæsjer", hva jeg hadde oppi både saus og ris. Alt etter smak og behag - og litt sunn fornuft. ;)
Saus:
Ca 1/3 finhakket løk
Ca 1 stor kinesisk hvitløk (hvitløk uten fedd), revet (smaken er som baken - mengde etter smak og behag - jeg er glad i hvitløk)
Ca 1-2 ss fersk ingefær, revet
Ca 1/4 finhakket stor rød paprika
Nesten en tube hakket koriander (drøyt 3/4 tube)
Liten dæsj karri
Liten dæsj basilium
Liten dæsj sitronsaft
Litt olje (raps)
To små dæsjer smør
En god ss eller to med hvetemel
4-5 dl vann
1 hønsebujongterning/fond
liten dæsj fløte (ca. en dl kanskje)
salt
pepper
Kutt, hakk og riv løk, paprika, hvitløk og ingefær. Surr det mykt og blankt i litt olje sammen med en liten dæsj karri. Tilsett smør og mel og surr dette litt - må ikke brunes. Hell over vann, litt og litt om gangen til du får en jevn og passe tykk saus. Ha i hønsebuljong, salt og pepper etter smak og en liten dæsj fløte. Ca. en dl tenker jeg det gikk med. Ha i koriander og basilikum, rør godt og la sausen småkoke i ca. 20 min for å få vekk all melsmak. Smak så til med litt sitronsaft og visp inn en liten klikk smør.
Og senere, kommer jeg sikkert også til å forsøke samme sausen med kokosmelk i, eller creme fresh i stedenfor fløte, for litt variasjon - og fiskebujong eller grønsaksbujong, om jeg skal bruke sausen til fisk.
Ris:
2 poser basmati (boil in bag brukte jeg - liker de posene, enkelt og greit uten tillmåling av vann - garantert perfekt resultat hver gang. Spesiellt om man bruker jasminris, som kan være litt tricky å koke).
Vann
Suppebuljong eller annen kraft
Gurkemeie eller safran (alt etter hvor fin man er på det eller hva man måtte ha)
ca 2/3 Hakket løk
ca 1 finhakket kinesisk hvitløk (hvitløk uten fedd - mengde etter smak og behag)
1/4 stor rød paprika i biter
1 liten boks mais
Ennå litt mer gurkemeie
En liten dæsj olje
Kok risen etter koketiden på pakken, men kok den i buljong og en dæsj gurkemeie (eller safran).
Hakk løk, hvitløk og paprika og surr dette mykt i stekepanne. Ha i litt gurkemeie (kan droppes, men setter litt skarpere farge til risen, når alt skal blandes.
Ha i maisen til slutt og la den kun bli varm
Når risen er kokt, ha de surrede grønsakene oppi risen og rør godt.
Jeg savnet litt grønt oppi, og kunne godt tenkt meg litt erter og/eller purreløk/vårløk oppi. Men hadde ikke dette i kjøleskapet. Bortsett fra sukkererter da, men det er det kun mor i huset som liker, så da fikk de ligge i fred for nå, så knasker jeg de heller senere. ;)
Grønt:
Broccoli
Blomkål
Cherrytomater
Kok broccoli og blomkål så mør eller fast som du selv liker den. Jeg liker det litt fast.
Skyll cherrytomatene og ha de i en skål for seg, disse hadde jeg romtempererte àla naturell.
Og det er sikkert mange andre grønsaker som er gode å ha til også, men her i huset går det spesiellt mye av broccoli og cherrytomater, så det er noe som, nesten uten unntak, alltid finnes i kjøleskapet her.
Kjøtt:
4 kyllingfileter, stekt i pannen, kun krydret med litt salt og pepper. Her kan jeg tenke meg det ville være like godt å bruke fisk, og det kommer jeg til å prøve ved en annen anledning. For dette ga mersmak.
Og dette ble resultatet:
Den tuba med koriander jeg brukte, ser slik ut.
Fant ikke frisk koriander i butikken når jeg skulle ha, men fant denne i stedenfor, og tenkte jeg skulle prøve - og den holder seg jo litt lenger enn ei potte i kjøleskapet også, kjekt i allefall når man ikke har umiddelbare planer med urten, når man kjøper den inn.
Tuben inneholder 80 g og 1 ss tilsvarer 8 g hakket koriander.
Innhold: 63% frisk koriander, dekstrose, rapsolje, myse (fra melk), fuktighetsbevarer (glyserol), havsalt, antioksidater (natriumaskorbat, askorbinsyre), fortykingsmiddel (xantangummi), surhetregulerende middel (sitronsyre)
Altså koriander og litt til. Men et greit alternativ når man ikke finner frisk koriander i potte på butikken. Men nå går det jo mot vår, så da spørs det om det ikke blir plantet litt koriander i blomsterkassene her etter hvert, sammen med litt annet snadder - har planer om å plante litt diverse grønt her nå snart.
Liker du deg på kjøkkenet? Er du av typen som må ha oppskrift? Eller er du av typen som sjelden klarer å holde seg til oppskriften og helst improviserer ?
Jeg liker å eksperimentere på kjøkkenet og leke litt med mat og smaker. I dag ble en slik dag og resultatet ble svært vellykket og velsmakende, om jeg så må si det selv. ;) Dette falt i smak hos både de voksne i huset, og de små.
I dag stod det stekt kyllingfilet med hjemmekomponert/improvisert koriandersaus og hjemmekomponert risblanding på menyen, ut fra "man tager hvad man haver"-prinsippet. Siden det var ren improvisasjon, så har jeg ikke noe eksakt oppskrift på dette, men her er sånn ca. og i "dæsjer", hva jeg hadde oppi både saus og ris. Alt etter smak og behag - og litt sunn fornuft. ;)
Saus:
Ca 1/3 finhakket løk
Ca 1 stor kinesisk hvitløk (hvitløk uten fedd), revet (smaken er som baken - mengde etter smak og behag - jeg er glad i hvitløk)
Ca 1-2 ss fersk ingefær, revet
Ca 1/4 finhakket stor rød paprika
Nesten en tube hakket koriander (drøyt 3/4 tube)
Liten dæsj karri
Liten dæsj basilium
Liten dæsj sitronsaft
Litt olje (raps)
To små dæsjer smør
En god ss eller to med hvetemel
4-5 dl vann
1 hønsebujongterning/fond
liten dæsj fløte (ca. en dl kanskje)
salt
pepper
Kutt, hakk og riv løk, paprika, hvitløk og ingefær. Surr det mykt og blankt i litt olje sammen med en liten dæsj karri. Tilsett smør og mel og surr dette litt - må ikke brunes. Hell over vann, litt og litt om gangen til du får en jevn og passe tykk saus. Ha i hønsebuljong, salt og pepper etter smak og en liten dæsj fløte. Ca. en dl tenker jeg det gikk med. Ha i koriander og basilikum, rør godt og la sausen småkoke i ca. 20 min for å få vekk all melsmak. Smak så til med litt sitronsaft og visp inn en liten klikk smør.
Og senere, kommer jeg sikkert også til å forsøke samme sausen med kokosmelk i, eller creme fresh i stedenfor fløte, for litt variasjon - og fiskebujong eller grønsaksbujong, om jeg skal bruke sausen til fisk.
Ris:
2 poser basmati (boil in bag brukte jeg - liker de posene, enkelt og greit uten tillmåling av vann - garantert perfekt resultat hver gang. Spesiellt om man bruker jasminris, som kan være litt tricky å koke).
Vann
Suppebuljong eller annen kraft
Gurkemeie eller safran (alt etter hvor fin man er på det eller hva man måtte ha)
ca 2/3 Hakket løk
ca 1 finhakket kinesisk hvitløk (hvitløk uten fedd - mengde etter smak og behag)
1/4 stor rød paprika i biter
1 liten boks mais
Ennå litt mer gurkemeie
En liten dæsj olje
Kok risen etter koketiden på pakken, men kok den i buljong og en dæsj gurkemeie (eller safran).
Hakk løk, hvitløk og paprika og surr dette mykt i stekepanne. Ha i litt gurkemeie (kan droppes, men setter litt skarpere farge til risen, når alt skal blandes.
Ha i maisen til slutt og la den kun bli varm
Når risen er kokt, ha de surrede grønsakene oppi risen og rør godt.
Jeg savnet litt grønt oppi, og kunne godt tenkt meg litt erter og/eller purreløk/vårløk oppi. Men hadde ikke dette i kjøleskapet. Bortsett fra sukkererter da, men det er det kun mor i huset som liker, så da fikk de ligge i fred for nå, så knasker jeg de heller senere. ;)
Grønt:
Broccoli
Blomkål
Cherrytomater
Kok broccoli og blomkål så mør eller fast som du selv liker den. Jeg liker det litt fast.
Skyll cherrytomatene og ha de i en skål for seg, disse hadde jeg romtempererte àla naturell.
Og det er sikkert mange andre grønsaker som er gode å ha til også, men her i huset går det spesiellt mye av broccoli og cherrytomater, så det er noe som, nesten uten unntak, alltid finnes i kjøleskapet her.
Kjøtt:
4 kyllingfileter, stekt i pannen, kun krydret med litt salt og pepper. Her kan jeg tenke meg det ville være like godt å bruke fisk, og det kommer jeg til å prøve ved en annen anledning. For dette ga mersmak.
Og dette ble resultatet:
 |
| Litt dårlig bildekvalitet - tatt med Iphone i litt dårlig lys, men det gir da et inntrykk, eller? |
Fant ikke frisk koriander i butikken når jeg skulle ha, men fant denne i stedenfor, og tenkte jeg skulle prøve - og den holder seg jo litt lenger enn ei potte i kjøleskapet også, kjekt i allefall når man ikke har umiddelbare planer med urten, når man kjøper den inn.
Tuben inneholder 80 g og 1 ss tilsvarer 8 g hakket koriander.
Innhold: 63% frisk koriander, dekstrose, rapsolje, myse (fra melk), fuktighetsbevarer (glyserol), havsalt, antioksidater (natriumaskorbat, askorbinsyre), fortykingsmiddel (xantangummi), surhetregulerende middel (sitronsyre)
Altså koriander og litt til. Men et greit alternativ når man ikke finner frisk koriander i potte på butikken. Men nå går det jo mot vår, så da spørs det om det ikke blir plantet litt koriander i blomsterkassene her etter hvert, sammen med litt annet snadder - har planer om å plante litt diverse grønt her nå snart.
Liker du deg på kjøkkenet? Er du av typen som må ha oppskrift? Eller er du av typen som sjelden klarer å holde seg til oppskriften og helst improviserer ?
søndag 18. mars 2012
Har du Lupus? Eller har du en annen revmatisk sykdom?
Da kan kanskje et eller begge av disse foraene passe for deg?
Har du lupus, kjenner noen med lupus eller er pårørende til noen med lupus og trenger noen å prate med, spørre til råds eller bare kjenne samhørighet med, så kan du besøke Facebook sin SLE/Lupus-gruppe her og be om medlemskap, eller besøke Norsk Reumaforum og registrere deg der. Begge steder fungerer som en likemannstjeneste, hvor man kan utveksle erfaringer, tips og råd. Her er man velkommen, gammel som ung, nydiagnostisert eller "gammel i gamet", pårørende eller pasient.
Norsk Reumaforum har grupper som passer til også andre remvatiske sykdommen enn Lupus, og er mer generellt for alle revmatiske sykdommer, mens Facebook-gruppen er rettet direkte til SLE/Lupus. Både Facebook-gruppen og Norsk Reumaforum, er lukkede, slik at man må registrere seg og bli medlem for å både kunne lese innlegg og skrive.
Har du lupus, kjenner noen med lupus eller er pårørende til noen med lupus og trenger noen å prate med, spørre til råds eller bare kjenne samhørighet med, så kan du besøke Facebook sin SLE/Lupus-gruppe her og be om medlemskap, eller besøke Norsk Reumaforum og registrere deg der. Begge steder fungerer som en likemannstjeneste, hvor man kan utveksle erfaringer, tips og råd. Her er man velkommen, gammel som ung, nydiagnostisert eller "gammel i gamet", pårørende eller pasient.
 |
| https://www.facebook.com/groups/4315438261/ |
Norsk Reumaforum har grupper som passer til også andre remvatiske sykdommen enn Lupus, og er mer generellt for alle revmatiske sykdommer, mens Facebook-gruppen er rettet direkte til SLE/Lupus. Både Facebook-gruppen og Norsk Reumaforum, er lukkede, slik at man må registrere seg og bli medlem for å både kunne lese innlegg og skrive.
 |
| http://forum.sle.no/ |
torsdag 15. mars 2012
Torsdag - og helg ;) Litt om bæretøy, babymassasje, vår og idyll...
Ja, for fredager har eldstejenta fri fra bhg, og siden både jeg og
pappa'n er hjemme, så starter helgen på torsdager, nå for tiden. Det
føles godt. I morgen skal jeg kose meg lenge med baby i sengen, uten å
måtte tenke på vekkerklokken og at vi må rekke noe. For babyen i huset,
ender stort sett med å sove resten av natten i sengen vår, etter første
natt-amming - skikkelig kos, og praktisk og avslappende for meg, siden jeg ofte sovner eller halvsover meg igjennom ammingen om natten. I dag synes jeg det var veldig tungt å måtte opp
av sengen, der jeg lå og kjente den gode babyvarmen inntil meg.
Jeg har lenge tenkt på å skaffe meg nytt bæretøy. Lille E er ikke så glad i å bli bært i elastisk sjal (som jeg har brukt med de to eldste), jeg er ikke så glad i ringslynge og MeiTai har jeg bare fått prøvd av andre, men ikke fått skaffet meg eller sydd meg selv ennå... Hadde store planer når eldste var baby, men stoffet ligger her fortsatt. ;) Men det er veldig godt å ha noe å bære babyen i av og til, og ikke være bundet til å ha baby på armen eller i vogn - selv om jeg også er veldig glad i vogna og bruker den mye. Men å ha bæretøy med seg i bilen eller i vogna, så har man god hjelp, om babyen er urolig eller det er uframkommelig med vogn.
Men nå har jeg endelig klart å bestemme meg og fått kjøpt meg en Beco Butterfly 2. Og jammen meg er den god å bære i! Angrer ikke ett sekund, og lille E synes ikke det var så verst hun heller.
Og med denne, klarer jeg ryggbæring alene også, noe som er veldig kjekt. Ikke minst, er den veldig ergonomisk riktig, både for den som bærer, og for barnets hofter og rygg.
Jeg har lenge vært usikker på hvilken type jeg skulle kjøpe, men valget har stått mellom Manduca, Ergo og Beco. Jeg bestemte meg til slutt for Beco, og det utslagsgivende var at den har en "lomme" man setter babyen oppi, som gjør det enkelt med ryggbæring, samt at jeg har hørt flere si at de synes den er bedre enn f.eks. Manduca, dersom man er kort og ikke så bred over skuldrene. Og jeg ruver jo ikke så høyt over bakken og er ikke så veldig bredskuldret heller, og når erfaringsmessig det meste av stropper og reimer har en tendens til å skli av skuldrene mine, så ble Beco vinneren hos meg. Og den sitter veldig godt på, så jeg er fornøyd med valget mitt.
Disse koster en del, men de er ofte å finne billigere på bruktmarkedet, ofte så og si ubrukt også. Det er vel verd pengene sine og man har et supert alternativ om man har en urolig baby når man skal gjøre noe i huset, eller man må frem på steder som er ufremkommelige med vogn.
Vi
har hatt noen skikkelige deilige dager denne uken. Sol og god
temperatur. Slikt blir man opplagt og i godt humør av, selv om jeg jo
skal være forsiktig med solen - men litt sol må jeg ha... Av og til kan
det straffe seg litt i etterkant, men det er jo så godt der og da.
I går, 14. mars, var det faktisk så god temperatur på terassen vår, at ungene badet ute i balje. Tenk på det - 14. mars! Og med det gode været, så passet det også bra med både bilvask, og etter bilvask og bading, måtte vi jo bare ha litt grillmat. Så grillspyd ble laget i en fei, med det som jeg fant passende i fryser og i kjøleskap. Og sammen med ovnsstekte potetbåter med maldonsalt på og saus å dippe i, ble det et fortreffelig måltid om jeg må si det selv.
Litt mer vind i dag, men
allikevel god temp. Startet dagen med levering i bhg og så avgårde på
babytreff med minstejenta. Der fikk vi i dag innføring i babymassasje av
fysioterapeut. Veldig koselig og nyttig, selv om det er tredje
gangen jeg er med på det. Og det var en veldig avslappet baby som lå og
nøt det hele i dag, og som sov i mange timer etterpå.
Visste du, at forskning har vist at hudberøring, ved å ligge hud til hud med barnet, eller ved massasje, stimulerer hormonet oxytocin (også kalt "kjærlighetshormonet"), som motvirker stresshormonene. Hudkontakt er faktisk livsnødvendig og så effektivt at den såkalte "Kengurumetoden", hvor man bærer baby hud mot hud i f.eks. et sjal (der babyen tåler det), kan erstatte kuvøse.
Urolige babyer og kolikkbarn, vil lettere kunne roe seg, hvis de får litt massasje, og det kan hjelpe på fordøyelsen og luft i magen hos babyer. det styrker også immunforsvaret. Man knytter bånd, og kjenner kjærlighet og samhold.
Babymassasje består først og fremst av kjærlige strykninger, som mykt kjærtegner og masserer barnet fra topp til tå. Man skaper en god og nær kontakt med babyen og stimulerer samtidig hud, berøringssans, blodomløp og motorikk hos barnet.
Bare tenk deg selv, hvor avslappende og deilig det er å bli massert og strøket på. Det trenger ikke å ta lange tiden, f.eks. om man tar det i forbindelse med bad og stell. Eller en kosestund ellers.
Lyst til å lese mer om babymassasje? Da kan du gå inn på Norsk Babymassasje Forbund og lese mer der. Eller lese skritt for skritt-guiden på Nybakt Mamma. Eller på Babymassasje I Norge - BIN sine sider.
Ellers har meste av dagen i dag blitt tilbragt ute på terassen. Minsta har sovet i både bilstolen sin og i vogna, nesten non stop siden babytreff og babymassasje i dag, og frem til rett før middag, så tiden gikk med på å kose seg ute med mellomste og sortere babytøy. Lille babyen min vokser fort, har vokst ut av tøyet sitt og det var på tide å få pakket vekk det som var for smått og ta frem neste størrelse og legge i kleskurvene hennes. Skikkelig terassekos, når man kunne gjøre det ute i så fint vær. Da gikk jobben litt raskere. ;)
Pusekattene her i huset, storkoser seg, alle tre, i vårværet. Nå begynner insektene å våkne til liv også, og da blir det mye spennende å jakte på i lufta. Og ikke minst, så mye spennende og gode lukter, i en pusenese.
Og jammen meg fikk vi ikke svar på barnehagesøknad ang plass til mellomste, i dag også. Knappe to uker etter søknadsfristen gikk ut, fikk vi svar om at hun har fått plass fra høsten av. Jippi! Det blir godt for henne, for nå er hun klar for å begynne i bhg. Hun har begynt å synes det er leit når storesøster skal gå til bhg, enkelte morgener nå. Storesøster synes det var stas å høre at de skal gå i bhg sammen fra høsten av.
Og helt til slutt, lurer jeg på:
Hva slags forhold har du til samsoving med baby? Samsover du, eller kommer du til å gjøre?
Har du bæretøy - i såfall hvilket?
Og bærer du babyen din ofte i bæretøy? Hvilke bæretøy liker du best (om du har flere typer)?
Har du forsøkt babymassasje? Og i såfall, er det noe du gir babyen jevnlig?
Jeg har lenge tenkt på å skaffe meg nytt bæretøy. Lille E er ikke så glad i å bli bært i elastisk sjal (som jeg har brukt med de to eldste), jeg er ikke så glad i ringslynge og MeiTai har jeg bare fått prøvd av andre, men ikke fått skaffet meg eller sydd meg selv ennå... Hadde store planer når eldste var baby, men stoffet ligger her fortsatt. ;) Men det er veldig godt å ha noe å bære babyen i av og til, og ikke være bundet til å ha baby på armen eller i vogn - selv om jeg også er veldig glad i vogna og bruker den mye. Men å ha bæretøy med seg i bilen eller i vogna, så har man god hjelp, om babyen er urolig eller det er uframkommelig med vogn.
Men nå har jeg endelig klart å bestemme meg og fått kjøpt meg en Beco Butterfly 2. Og jammen meg er den god å bære i! Angrer ikke ett sekund, og lille E synes ikke det var så verst hun heller.
Og med denne, klarer jeg ryggbæring alene også, noe som er veldig kjekt. Ikke minst, er den veldig ergonomisk riktig, både for den som bærer, og for barnets hofter og rygg.
Jeg har lenge vært usikker på hvilken type jeg skulle kjøpe, men valget har stått mellom Manduca, Ergo og Beco. Jeg bestemte meg til slutt for Beco, og det utslagsgivende var at den har en "lomme" man setter babyen oppi, som gjør det enkelt med ryggbæring, samt at jeg har hørt flere si at de synes den er bedre enn f.eks. Manduca, dersom man er kort og ikke så bred over skuldrene. Og jeg ruver jo ikke så høyt over bakken og er ikke så veldig bredskuldret heller, og når erfaringsmessig det meste av stropper og reimer har en tendens til å skli av skuldrene mine, så ble Beco vinneren hos meg. Og den sitter veldig godt på, så jeg er fornøyd med valget mitt.
Disse koster en del, men de er ofte å finne billigere på bruktmarkedet, ofte så og si ubrukt også. Det er vel verd pengene sine og man har et supert alternativ om man har en urolig baby når man skal gjøre noe i huset, eller man må frem på steder som er ufremkommelige med vogn.
 |
| Magebæring med Beco Butterfly 2 - nydelig mønster på den, synes jeg. :) Legg forøvrig merke til hvordan rumpa er lavere enn knærne og hvordan bæretøyet dekker helt ut til knehasene, når babyen er i bæretøyet. Det gjør at beina da automatisk spriker godt ut til siden og ryggen vil være naturlig avrundet og ikke bli belastet. Dette er også en stilling som er god for umodne hofter og er svært lik den stillingen som "putebarn" med hoftedysplasi får, når de har på ferjkas pute. I land hvor bæring er veldig utbredt, finnes det svært få tilfeller av hoftedysplasi. Her er det første gangen jeg prøver Beco'en, så den er ikke helt godt innstilt ennå - senere har rumpa vært ennå et lite hakk lavere i forhold til knærne, når jeg har hatt henne i bæretøyet. |
 |
| Ryggbæring med Beco Butterfly 2 |
 | |
| Magebæring - Beco Buttefly 2. Merk, man trenger ikke holde på babyen, den sitter stødig oppi Beco'en uten hånd på, men det blir liksom litt refleks og det er jo så godt å holde på babyen sin også, når man først har en hånd ledig. ;) |
 |
| Sovnet ute i Beco'en, og har sovet solbrillene helt på snei. Lille E, nesten 3 mnd. Lurer nok litt på hvor hun er og hva som skjer, der hun titter ut, under solbrillene sine... ;) |
I går, 14. mars, var det faktisk så god temperatur på terassen vår, at ungene badet ute i balje. Tenk på det - 14. mars! Og med det gode været, så passet det også bra med både bilvask, og etter bilvask og bading, måtte vi jo bare ha litt grillmat. Så grillspyd ble laget i en fei, med det som jeg fant passende i fryser og i kjøleskap. Og sammen med ovnsstekte potetbåter med maldonsalt på og saus å dippe i, ble det et fortreffelig måltid om jeg må si det selv.
 |
| Herlige badejentene mine, jeg og minsta i Beco'en, i bakgrunnen ;) |
 |
| Deilige grillspyd, enkelt og godt - her etter "man tager hvad man haver"-prinsippet ;) |
Visste du, at forskning har vist at hudberøring, ved å ligge hud til hud med barnet, eller ved massasje, stimulerer hormonet oxytocin (også kalt "kjærlighetshormonet"), som motvirker stresshormonene. Hudkontakt er faktisk livsnødvendig og så effektivt at den såkalte "Kengurumetoden", hvor man bærer baby hud mot hud i f.eks. et sjal (der babyen tåler det), kan erstatte kuvøse.
Urolige babyer og kolikkbarn, vil lettere kunne roe seg, hvis de får litt massasje, og det kan hjelpe på fordøyelsen og luft i magen hos babyer. det styrker også immunforsvaret. Man knytter bånd, og kjenner kjærlighet og samhold.
Babymassasje består først og fremst av kjærlige strykninger, som mykt kjærtegner og masserer barnet fra topp til tå. Man skaper en god og nær kontakt med babyen og stimulerer samtidig hud, berøringssans, blodomløp og motorikk hos barnet.
Bare tenk deg selv, hvor avslappende og deilig det er å bli massert og strøket på. Det trenger ikke å ta lange tiden, f.eks. om man tar det i forbindelse med bad og stell. Eller en kosestund ellers.
Lyst til å lese mer om babymassasje? Da kan du gå inn på Norsk Babymassasje Forbund og lese mer der. Eller lese skritt for skritt-guiden på Nybakt Mamma. Eller på Babymassasje I Norge - BIN sine sider.
Ellers har meste av dagen i dag blitt tilbragt ute på terassen. Minsta har sovet i både bilstolen sin og i vogna, nesten non stop siden babytreff og babymassasje i dag, og frem til rett før middag, så tiden gikk med på å kose seg ute med mellomste og sortere babytøy. Lille babyen min vokser fort, har vokst ut av tøyet sitt og det var på tide å få pakket vekk det som var for smått og ta frem neste størrelse og legge i kleskurvene hennes. Skikkelig terassekos, når man kunne gjøre det ute i så fint vær. Da gikk jobben litt raskere. ;)
Pusekattene her i huset, storkoser seg, alle tre, i vårværet. Nå begynner insektene å våkne til liv også, og da blir det mye spennende å jakte på i lufta. Og ikke minst, så mye spennende og gode lukter, i en pusenese.
 |
| Turtle |
 | |
| Klumpen Linselus |
 |
| Pusemor |
 |
| Klumpen |
Og jammen meg fikk vi ikke svar på barnehagesøknad ang plass til mellomste, i dag også. Knappe to uker etter søknadsfristen gikk ut, fikk vi svar om at hun har fått plass fra høsten av. Jippi! Det blir godt for henne, for nå er hun klar for å begynne i bhg. Hun har begynt å synes det er leit når storesøster skal gå til bhg, enkelte morgener nå. Storesøster synes det var stas å høre at de skal gå i bhg sammen fra høsten av.
Og helt til slutt, lurer jeg på:
Hva slags forhold har du til samsoving med baby? Samsover du, eller kommer du til å gjøre?
Har du bæretøy - i såfall hvilket?
Og bærer du babyen din ofte i bæretøy? Hvilke bæretøy liker du best (om du har flere typer)?
Har du forsøkt babymassasje? Og i såfall, er det noe du gir babyen jevnlig?
lørdag 10. mars 2012
Sol og vind, mye vind...
Når jeg stod opp i dag, var det grått og overskyet - innekosedag, tenkte jeg da. Så kom solen. "Jippi", tenkte jeg da, for da kunne jeg jo ta med ungene ned i bhg, så kunne de få lekt seg litt ute og mor få litt solskinn på seg... For til tross for at man med lupus skal være forsiktig med solen, så er det allikevel godt å få noen stråler på seg innimellom. Og med høy faktor (faktor 50+) og begrensning av tiden direkte i solen, samt gode store solbriller, så går det stort sett greit - for min del i allefall. Her er det store individuelle forskjeller på hvor godt eller dårlig man tåler sola (men slik er det jo til en viss grad for friske også, med tanke på hvor fort man blir brent, om man får soleksem osv...) Faktisk så varierer det fra år til år, hvordan jeg reagerer på solen også. I fjor sommer, var et godt år for meg - det lille vi hadde solskinnsdager, vel og merke. ;)
Men så kom vinden. Kraftig vind som kommer i kast, og da var det plutselig ikke noe koselig ute lenger, til tross for at det er godt med varmegrader ute og strålende sol... Ikke noe kjekt for minstemor heller som er snørrete og forkjøla. Så da blir det innekos i stedenfor... Heldigvis ser det ut som de koser seg bra med barnetv, enn så lenge. Og heldigvis kan man kose seg både inne og ute.
Spørs nok om ikke den snømannen som jeg og mellomste laget på torsdag, var siste snømann for sesongen også, for det er nesten så man kan se det blir mindre og mindre snø, for hver gang man ser ut av vinduet. Og snømannen ser nok ikke så mye ut som snømann lenger heller, nå... Godt man kan forevige med bilder. ;)
Så får vi bade minstemor og mor litt, for her har vi hatt høy gulpefaktor. Lukter gulp lang veg her... Også er det vel tid for å få gjort unna lørdagshandlingen snart. Vet at de to eldste er klare for å plukke ut lørdagsgodtet sitt i hylla... ;) De tre kattene i huset, ligger som slakt rundt omkring i huset, etter å ha tilbragt halve natten ute... Var noen desperate pusekatter som ville inn, når jeg var oppe en tur i natt, ettersom de ikke kom inn når jeg skulle legge meg. ;)
I går kom det ønske fra eldste om taco til middag i dag. Veldig greit for mor i huset, når det for en gangs skyld kommer ønsker om mat, som ikke innebærer kun pølse, pølse og atter pølse, så da blir det taco i dag da. ;) Men det skulle ikke forbause meg om hun ikke vil ha det allikevel, når vi skal spise i dag. Dere skjønner, en snart-4-åring og mat, det er ikke alltid så greit. Vi snakker om den o'store "jeg liker ikke det"-fasen... O'store tålmodighet, bli ved min side! ;p
Og nå får mor i huset, skyndte seg å få seg en etterlengtet dusj, mens minstemor sover en liten skvett, som vi sier her i huset... ;)
God helg!
Men så kom vinden. Kraftig vind som kommer i kast, og da var det plutselig ikke noe koselig ute lenger, til tross for at det er godt med varmegrader ute og strålende sol... Ikke noe kjekt for minstemor heller som er snørrete og forkjøla. Så da blir det innekos i stedenfor... Heldigvis ser det ut som de koser seg bra med barnetv, enn så lenge. Og heldigvis kan man kose seg både inne og ute.
Spørs nok om ikke den snømannen som jeg og mellomste laget på torsdag, var siste snømann for sesongen også, for det er nesten så man kan se det blir mindre og mindre snø, for hver gang man ser ut av vinduet. Og snømannen ser nok ikke så mye ut som snømann lenger heller, nå... Godt man kan forevige med bilder. ;)
Så får vi bade minstemor og mor litt, for her har vi hatt høy gulpefaktor. Lukter gulp lang veg her... Også er det vel tid for å få gjort unna lørdagshandlingen snart. Vet at de to eldste er klare for å plukke ut lørdagsgodtet sitt i hylla... ;) De tre kattene i huset, ligger som slakt rundt omkring i huset, etter å ha tilbragt halve natten ute... Var noen desperate pusekatter som ville inn, når jeg var oppe en tur i natt, ettersom de ikke kom inn når jeg skulle legge meg. ;)
I går kom det ønske fra eldste om taco til middag i dag. Veldig greit for mor i huset, når det for en gangs skyld kommer ønsker om mat, som ikke innebærer kun pølse, pølse og atter pølse, så da blir det taco i dag da. ;) Men det skulle ikke forbause meg om hun ikke vil ha det allikevel, når vi skal spise i dag. Dere skjønner, en snart-4-åring og mat, det er ikke alltid så greit. Vi snakker om den o'store "jeg liker ikke det"-fasen... O'store tålmodighet, bli ved min side! ;p
Og nå får mor i huset, skyndte seg å få seg en etterlengtet dusj, mens minstemor sover en liten skvett, som vi sier her i huset... ;)
God helg!
fredag 9. mars 2012
Så vakkert... Så rørende... Og så sant...
Mellom bleieskift, amming, byssing, kos og aktivisering av unger, sitter jeg og leser et blogginnlegg fra "Zuna", som heter "Om å være mamma".
Har lest flere ganger, siden jeg så link til bloggen på fb, første
gangen. Det er så vakkert, rørende og ikke minst sant, det som står her.
Verd å lese, så klikk deg inn Zuna.
Og litt musikk i dag, kanskje? Denne synes jeg er veldig fin. Gammel men fortsatt god.
Children, med Robert Miles (Dream Version)
Abonner på:
Innlegg (Atom)