tirsdag 18. januar 2011

Når barna sover

Stillheten har senket seg i stuen, barna sover, JEG kan bestemme hvilken TV-kanal som skal stå på og slenge beina opp i sofaen og slappe av. Det er stille, veldig stille...

Rart med det, ennå så full rulle det kanskje har vært på dagen, ennå så sliten man er når det nærmer seg barnas leggetid, så går det ikke lange tiden før man begynner å savne de - ennå de ligger på rommet sitt bare få meter unna. Man får lyst til å legge seg ned sammen med de og bare se på de, se på de puste, se på de sove sin søteste søvn. Man kan bli stående å se på de, ta på de dyna som er sparket av og luske de litt i håret. Og nei! Der holdt jeg på å vekke de! Phu... De sovnet igjen. ;)

Det er fantastisk å være mamma. Ja, slitsomt også, men godt slitsomt. For man får så mye tilbake. Jeg har mange ganger tenkt på det; "Hva var vel livet før man fikk barn?" Det er en fantastisk følelse, det å kjenne små armer kaste seg rundt halsen på deg. Eller at de kaster seg rundt beina dine, fordi de skal klemme deg der og da. Å kjenne en barnehånd som tar din hånd og vil holde den. Som stryker på deg og sier "Mamma". Gir våte kyss og vil dele en halvspist brødskive med deg. Det varmer.
Ja, frustrasjoner er det jo også. Det hører jo også med til det å være mamma, det er ikke til å komme vekk fra. Barn som trasser, barn som søler, barn som krangler. Men det er jo bare slik det skal være. Personlighetene skal formes, de skal lære, de skal ha egne meninger og prøve og feile. Så får man verdens beste klem, og plutselig er all frustrasjonen som kom frem et øyeblikk, glemt. Men av og til, er det også godt når barna sover, selv om man savner de, ennå de bare ligger på rommet ved siden av.

1 kommentar:

  1. Så fint beskrevet! Det er jo akkurat sånn det er. :-)

    Fulgte sporet fra Astrid og havnet her hos deg en tur.

    ~elin~

    SvarSlett

Legg gjerne igjen en kommentar, så blir jeg glad :)